Det skjer noe i Mjøsa

NIVA har overvåket livet og miljøet i Mjøsa siden 1972, og den siste rapporten viser at Norges største innsjø har det stadig bedre.

Denne artikkelen er forfattet av NIVA-forsker Jarl Eivind Løvik og var først på trykk hos Hamar Arbeiderblad.

Det ser ut til at klimaendringer og forandret nedbørsmønster nå begynner å bli merkbare også for naturmiljøet i innsjøen.

Mjøsa etter krigen var et mistrøstig syn. Vannklosettene hadde gjort sitt inntog, flere industrier forurenset kraftig, bruken av mineralgjødsel i jordbruket skjøt fart og fosfatholdige vaskemidler ble populære i de tusen hjem. Urenset kloakk fra tettsteder og tre byer og avrenning fra innmark og utette gjødselkjellere brakte Mjøsa til randen av økologisk kollaps. Blågrønnalger gjorde vannet ubrukelig, fisk døde og sleip grønske dekket strendene.

Folkeaksjoner som den legendariske «Mjøsaksjonen» bidro sterkt til at trenden ble snudd. Økt forskingsinnsats, politisk vilje og bedre renseteknologi gjorde også sitt til å få redusert utslippene. Samtidig forsto man at et langsiktig overvåkingsprogram også var nødvendig, for å få et bilde av hvordan vannmiljøet egentlig så ut og hvordan det utviklet seg.

Norsk institutt for vannforskning/NIVA har hatt ansvar for overvåkingen siden tidlig på 1970-tallet, med flere målestasjoner: i hovedbassenget utenfor Totenvika, utenfor Brøttum sør for Lillehammer, midtfjords utenfor Gjøvik og i Furnesfjorden. I tillegg overvåkes de viktigste tilløpselvene.

Nå foreligger årets rapport om vannmiljøet i Norges største innsjø. Flere interessante mønstre blir synlige. Noe av det mest oppsiktsvekkende er at sommertemperaturene i vannet har økt med nesten halvannen grad siden 1972. En lignende økning har man hatt i mange av klodens store innsjøer, og alt tyder på at global oppvarming er årsaken. Men det har skjedd mye annet også.

mjosa.jpg
Gillundstranda ved Mjøsas bredd. (Foto: Jarl Eivind Løvik, NIVA).

Først og fremst sørget Mjøsaksjonen for å få redusert de store fosforutslippene. Ekkoet av dette sees tydelige på de månedlige fosformålingene. Da overvåkingen startet var det gjerne mellom åtte og tolv mikrogram fosfor i hver liter mjøsvann, mens det nå bare er halvparten. Det gjør at planteplanktonet får mindre gjødsel, og det blir mindre klorofyll og organiske partikler i vannet. Giftalgene er praktisk talt borte, og den lille mengden alger som nå dominerer er slike som krepsdyrene liker, og de bidrar derfor indirekte til den gode fiskeproduksjonen.

Med mindre planteplankton er også vannet blitt klarere. Mjøsa er simpelthen renere. I 1972 kunne man så vidt skimte bunnen på fire meters dyp, mens dette såkalte «siktedypet» nå er bortimot doblet. NIVA-forskerne kaller dette en «re-oligotrofiering», en utarming av plantenæringsstoffer i vannmassene som gjør at innsjøen får tilbake sitt naturlige og næringsfattige, rene preg. Og det gjør selvsagt at kvaliteten på vannet, enten man bader, drikker det eller vanner med det, er mye bedre enn før. En mannsalder etter at alle varsellamper blinket kan forskerne bekrefte det mange av Mjøsas venner også har sett – innsjøen er reddet.

Men i dataene fra NIVA begynner man også å ane omrisset av andre forandringer som trekker i andre retninger. For de siste ti årene tyder enkelte ting på at trenden har snudd. Ved hovedstasjonen utenfor Totenvika var vannet klarest i 2003 og 2004 da det enkelte ganger ble målt siktedyp på 12 meter – og da snakker vi om virkelig klart vann. Men senere har innholdet av partikler økt svakt igjen. Om man ser på fosforkonsentrasjonen, viser den et lignende mønster, med fallende årsverdier fram mot årtusenskiftet, og svært næringsfattige forhold i 2005 og 2006, før verdiene igjen begynner å antyde en svak økning. Det er her virkningene av klimaendringer begynner å bli synlige. For klimaendringene gir ikke bare økte vanntemperaturer om sommeren. Minst like viktig er økt vinternedbør i kombinasjon med noe mildere vær, og episoder med tøvær og snøsmelting. Mer regn gjør at avrenningen av humus og partikler til Mjøsa fra jorder og innmark øker, spesielt i flomår som 2011, 2013 og 2014.

De nye tendensene vi begynner å se omrisset av understreker hvor viktig det er å følge utviklingen i Mjøsas miljøtilstand også i årene som kommer.

>> Les hele rapporten

Sist oppdatert 06.06.2016