DNA-prøver avslører stillehavsøstersens stumme fortid

Etter årtusenskiftet er vannmassene i Skagerrak blitt så varme at larvene til stillehavsøstersen kan overleve hele veien til Norge fra Sverige og Danmark. Samtidig har forekomsten av ville østers langs norskekysten eksplodert de siste årene. Skyldes den eksplosive økningen drift av larver fra våre naboland? DNA-analyser gir innsikt i opphavet til de første norske bestandene.

Om du har tenkt å tilbringe sommeren i strandkanten eller vassende i fjøra, må du passe deg så du ikke tråkker på de skarpe skjellene til stillehavsøstersen (Crassotrea gigas). Forekomsten av denne fremmede arten har eksplodert de siste årene, og bare fra 2012 til 2016 har sannsynligheten for å finne stillehavsøsters i Oslofjorden økt fra fire til 80 prosent. Stillehavsøstersen fra Asia er i full gang med å fortrenge stedegne arter i norske farvann.

>> Les mer: Stillehavsøstersen sprer seg kraftig i Oslofjorden

Trives best i varmen

Østersen ble introdusert for oppdrett i Norge på 1980-tallet, og første gang den ble observert i vill tilstand nord for Skagerrak var utenfor Kragerø i 2005. Klimaendringer med påfølgende varmere havtemperaturer er hovedårsaken til at stillehavsøstersen plutselig trives så godt der det tidligere har vært for kaldt, for østersen er svært kresen på temperatur i de fleste av sine livsstadier. Kjønnsmodning og gyting krever temperaturer over 16-20 grader flere dager i strekk, og de små østerslarvene som klekkes er også svært følsomme for lave temperaturer. En har derfor antatt at Skagerrak hittil har virket som en temperaturbarriere for den nordlige spredningen av larver produsert utenfor svenske- og danskekysten. Forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) ønsket å teste om denne antakelsen holdt vann.

- Spredningen av stillehavsøstersen er aggressiv og bekymrende. For å kunne sette i gang de mest effektive tiltakene mot spredning er det viktig å vite hvor østersen sprer seg fra, sier Eli Rinde, seniorforsker ved seksjon for marin biologi i NIVA, og en av forskerne i prosjektet.

På kryss og tvers: Oversikt over innsamlingssteder og en forenklet introduksjonshistorie av Stillehavsøstersen til nordlige farvann. De seks prøvetakingsstedene som brukes i denne studien er indikert av østersymbolet. (Figur: Fra publikasjonen)

 

DNA-analyser og havstrømmodeller

Forskerne fra NIVA tok, sammen med franske kolleger, to ulike metoder i bruk for å avdekke hvor de norske bestandene av stillehavsøsters kommer fra: Den ene var å analysere arvestoffet til østersen, den andre å simulere larvedrift over Skagerrak, gitt visse temperaturkriterier for overlevelse og endringer i temperatur siden 1990-tallet. De analyserte DNA fra totalt 262 østers, samlet inn fra fire norske, ett svensk og ett dansk område, og undersøkte i hvilken grad arvestoffet var likt. Slik kunne de avdekke grad av slektskap mellom østersene fra de ulike områdene. Simuleringene av larvedrift viste hvilken innflytelse de senere års temperaturøkning kan ha hatt for larvenes spredningspotensial over Skagerrak. Resultatene ble nylig publisert i en forskningsartikkel i det vitenskapelige tidsskriftet PLoS ONE.

Introdusert flere ganger

De norske områdene var Espevik sør for Bergen, Grimstad og indre og ytre Oslofjord, hhv. Sætre og Tjøme (Hui). Blant disse var det ifølge spredningsmodellen Tjøme som lå mest utsatt til for å motta østerslarver sørfra. Derfor ble forskerteamet overrasket da de så resultatene fra DNA-analysene, forteller seniorforsker Marc Anglès d’Auriac (NIVA), hovedforfatter bak artikkelen:

- Analysene viste at genmaterialet fra Tjøme-østersen, som ifølge modellen ligger midt i en hot spot for larvetilskudd sørfra, var signifikant forskjellig fra genmaterialet til østersen i Sverige og Danmark. Østersen vi undersøkte kan dermed ikke ha etablert seg via larvedrift fra våre naboland, forklarer Anglès d’Auriac.

Et sammensatt bilde

Ikke bare Tjøme-østersen hadde en særegen sammensetning av arvemateriale. Østersen fra Espevik var enda mer ulik de andre østersene, mens østersen fra Grimstad og Sætre var så like at de kan sees på som én gruppe. Det samme gjaldt østersen fra Sverige og Danmark.

- Resultatene tyder på at stillehavsøstersen har kommet til norskekysten i flere omganger og at de har ulikt opphav, sier Anglès d’Auriac.


Stillehavsøsters kan ved gyting slippe opptil 200 millioner egg i vannmassene, men er svært kresen på temperatur i de fleste av sine livsstadier. Kjønnsmodning og gyting krever temperaturer over 16-20 grader flere dager i strekk (Foto: Eli Rinde, NIVA).

NIVA-forskerne mener derfor at flere andre faktorer enn temperatur kan ha begrenset larvenes overlevelse, selv om årene 2002 og 2006 var varme nok til at larvene kunne overleve hele veien over til norskekysten.

- Larvene er sannsynligvis utsatt både for predasjon og sult på veien over Skagerrak, og kan derfor ha problemer med å overleve den lange ferden. Siden genmaterialet til flere av de norske bestandene er så ulikt det svensk/danske kan ikke individene vi undersøkte ha stammet fra larvedrift, sier Rinde.

>> Les mer: Til kamp mot stillehavsøstersen

Finnes tiltak mot spredningen?

Dersom den eksplosive økningen av østersbestandene skyldes lokalt produserte larver, kan det være mulig å motvirke spredningen ved å redusere tettheten: rett og slett å plukke og fjerne østersen i etablerte yngelkamre langs kysten. Men i en varmere framtid får yngelen i stadig større grad temperaturforhold som kan sikre overlevelse over Skagerrak, og da vil ikke lenger plukking være et like effektivt tiltak. For å finne ut i hvilken grad larvene faktisk overlever den lange ferden, og i hvor stor grad dagens eksplosive spredning langs norskekysten skyldes driftende danske og svenske østerslarver, trengs det flere undersøkelser. Videre genanalyser av de nyetablerte bestandene vil være et viktig ledd i dette arbeidet. 

Studien ble utført med finansiering fra Forskningsrådet og av NIVA.

Referanse:

Anglès d’Auriac MB, Rinde E, Norling P, Lapègue S, Staalstrøm A, Hjermann DØ, Thaulow, J (2017) Rapid expansion of the invasive oyster Crassostrea gigas at its northern distribution limit in Europe: Naturally dispersed or introduced? PLoS ONE 12(5): e0177481. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0177481


 

Sist oppdatert 24.09.2017