Miljøgifter i våre store innsjøer

Produkter vi omgir oss med i dagliglivet kan inneholde en rekke miljøfarlige stoffer som utilsiktet ender opp i naturen. Deres skjebne i naturen kan være lite kjent, og i overvåkningsprogrammet «Miljøgifter i store innsjøer» kartlegges deres forekomst i innsjøenes næringskjeder sammen med andre kjente miljøgifter.

Programmet viser en sammenheng mellom menneskelig aktivitet, gamle historiske utslipp og forurensning i fisk i norske innsjøer.

– Vi ser en tydelig forbindelse mellom menneskelig aktivitet i innsjøenes nedbørfelt og konsentrasjonen av flere prioriterte miljøgifter forteller Eirik Fjeld, forsker ved seksjon for akvatiske miljøgifter ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

- Nivåene i fisk fra Mjøsa er vesentlig høyere enn i fisk fra mindre påvirkede innsjøer som Randsfjorden og Femunden. Undersøkelsen viser at lokal bruk av vanlige forbrukerprodukter setter sitt «fingeravtrykk» på forurensningsbildet i innsjøene.

femunden1.jpg
Fra Femunden. Foto: Eirik Fjeld, NIVA.

Dette nye overvåkningsprogrammet gjøres på oppdrag fra Miljødirektoratet og ledes av NIVA i samarbeide med NILU (Norsk institutt for luftforskning). Programmet er en utvidelse av miljøovervåkningen i Mjøsa, men nå kartlegges i tillegg forekomsten av miljøgifter i Randsfjorden og Femunden. Dette er store innsjøer med henholdsvis moderat, liten og ubetydelig påvirkning av utslipp fra lokal befolkning, industri og landbruk. I tillegg har et fåtalls prøver av ørret fra Tyrifjorden blitt analysert for kvikksølv. Undersøkelsen går over fire år, og startet opp i 2013.

Siloksaner

NIVA har tidligere vist at miljøfarlige siloksaner oppkonsentreres i fisk fra Mjøsa og Randsfjorden. Våre undersøkelser i 2010 og 2012 viste at siloksanforbindelsene D5 og D6 hopet seg opp i næringskjedene i Mjøsa og Randsfjorden. Forholdsvis lite er kjent om disse stoffenes evne til slik opphoping - såkalt biomagnifisering - og det var da første gang det ble påvist at disse forbindelsene hadde slike egenskaper. Undersøkelsen fra 2013 bekrefter imidlertid at siloksanforbindelsen D5 biomagnifiserer i Mjøsas næringskjede.

Siloksanforbindelsen D5 står på Miljødirektoratets «verstingliste» og utslippene skal stanses eller reduseres vesentlig innen 2020. Forbindelsen er i dag ikke inkludert i internasjonale miljøavtaler, og en årsakene til dette er at man ikke har trodd at stoffet hopet seg opp i næringskjedene. Funnene fra Mjøsa og Randsfjorden har derfor vært kontroversielle og vakte debatt i fagmiljøet. Siloksaner brukes i store mengder, både industrielt og i forbrukerprodukter. Det er mye brukt i hudkremer, sjampo, hårbalsam og annen kosmetikk, men også i en rekke andre produkter som bilvoks, maling og rengjøringsmidler.

Gamle synder

Mjøsa har i løpet av de siste årtier mottatt utslipp av en rekke forskjellige tungt nedbrytbare organiske miljøgifter. På begynnelsen av 2000-tallet avdekket NIVA og NILU at fisken i Mjøsa hadde rekordhøye nivåer av bromerte flammehemmere av typen PBDE. Den lokale kilden fra en industribedrift ved Lillehammer ble da stanset og konsentrasjonene i fisk har deretter avtatt betydelig. I dag er nivåene av PBDE i fisk omlag som før de lokale utslippene startet. I 2009 ble PBDE inkludert i Stockholm-konvensjonen, en internasjonal avtale som regulerer bruk og produksjon av organiske miljøgifter, etter et arbeide hvor Norge var sentral pådriver – og Mjøsa et av eksemplene på uheldig bruk.

Konsentrasjonene av PCB i mjøsfisken har også sunket betraktelig, etter at forbud og reguleringer av bruk ble innført i 1980 og etter en opprensking av forurenset grunn ved NSBs verksteder ved Hamar. Konsentrasjonene av perfluorerte stoffer, som blant annet vært brukt som vann- og smussavstøtende impregneringsmidler, i brannskum og skismøring, var generelt lave. For Mjøsa, hvor vi har eldre data, kan det synes som om konsentrasjonen av den perfluorerte forbindelsen PFOS har avtatt siden midten av 2000-tallet. Det er ikke urimelig å anta at årsaken til dette ligger i at Norge innførte sterke restriksjoner på bruk av PFOS i 2007. Vi ser imidlertid at andre perfluorerte forbindelser dukker opp i fisken, noe som kan tyde på at disse blir brukt som erstatningstoffer for de som allerede har blitt regulert.

kroekle1.jpg
Krøkle fra de store innsjøer. Foto: Eirik Fjeld, NIVA.

Kvikksølv

Undersøkelsen avdekker tildels høye konsentrasjoner i stor fiskespisende ørret, og generelt er det en stor sannsynlighet for at omsetningsgrensen på 0,5 mg kvikksølv/kg våtvekt overskrides når fisken blir ca. 50 cm eller større. Nivåene varierte mellom innsjøene, og for jevnstor fisk var de gjennomsnittlige konsentrasjonene dobbelt så store i Tyrifjorden som i Mjøsa.

Tidligere var lokale tilførsler, særlig fra treforedlingsindustri, viktige kilder til kvikksølv i de store innsjøene, og kunne føre til store konsentrasjoner i fisk. Kvikksølvkonsentrasjoner i norske storørretbestander ble sist kartlagt av NIVA ved årtusen-skiftet, og nivåene i mange bestander – også fra innsjøer uten kjente punktutslipp – kunne være høye og ofte overskride grensen for omsetning til konsum.

Kildene til kvikksølvforurensninger i ferskvannsfisk i Norden domineres i dag av langtransporterte atmosfæriske avsetninger, og FNs miljøprogram UNEP har i sin siste rapport anslått at 60 prosent av kvikksølvet i luft stammer fra gammel forurensning frigjort fra jord, vann og sedimenter. De innenlandske utslippene i Norge er nå kraftig redusert, men de luftbårene tilførslene fra utlandet har dessverre vært forholdsvis konstante i senere år.

I undersøkelser fra 2008 har NIVA vist at kvikksølvkonsentrasjonene i abbor og mindre ørret fra skogssjøer uten lokale tilførsler har blitt vesentlig forhøyet siden tidlig 1990-tallet. Store mengder luftbårne avsetninger av kvikksølv ligger nå lagret i innsjøenes nedbørfelt, og nyere forskning indikerer at regionale miljøforandringer i innsjøenes nedbørfelt og vannkjemi – på grunn av klimaendringer og redusert forsuring – kan øke avrenningen fra nedbørfeltene og opptaket i innsjøenes næringskjeder. Det er derfor viktig at nivåene i norsk ferskvannsfisk følges nøye opp i årene framover.

 

Sist oppdatert 17.09.2015