Norges største anlegg for avfallsbehandling forurenser lite

Søl ved lossing av farlig og forurenset avfall gir mer forurensning enn selve driften av anlegget på Langøya Holmestrand, viser en fersk NIVA-rapport.

– Konsentrasjonen av miljøgifter i sjøbunnen rundt avfallsanlegget på Langøya ved Holmestrand er omtrent som i andre deler av Oslofjorden, sier forskningsassistent Janne Kim Gitmark ved NIVA.

langoeya_deponiet.jpg
Norges største mottaksanlegg for farlig avfall ligger i et tidligere kalksteinsbrudd på Langøya i Ytre Oslofjord. (Foto: NOAH)

Dyrelivet langs strendene og i sjøen utenfor anlegget er heller ikke særlig påvirket.

Undersøkelser av miljøgifter i blåskjell rundt Langøya tyder på at den viktigste kilden til forurensning av nærområdet ikke er de store mengdene farlig avfall som lagres og behandles inne i anlegget.

– Nivåene på de fleste undersøkte stasjonene rundt øya er lave. Forhøyede verdier er tidligere funnet ved bulkkaia, og skyldes trolig søling ved lossing av forurenset materiale. Tiltak har redusert dette problemet, sier Gitmark.

Behandler store mengder farlig avfall
Behandlingsanlegget ligger i et tidligere kalksteinsbrudd på Langøya utenfor Holmestrand. Etter mer enn 100 års kalksteinsdrift besto Langøya hovedsakelig av to store kratere med bunnen 50 og 75 meter under havnivå.

Bergartene i veggene i krateret skal være så tette at det gir liten mulighet for lekkasje mot sjøen omkring.

Anlegget, som er et av de største i sitt slag i Europa, spiller en viktig rolle i håndteringen av farlig avfall, forurensede masser, sedimenter og riveavfall i Norge.

Anlegget har tillatelse til å motta inntil 1 million tonn avfall per år for behandling og deponering, fordelt med like mengder farlig og vanlig uorganisk avfall.

Avfallet kommer blant annet fra galvanisk, metallurgisk og offshore industri, anlegg for avfallsforbrenning, og fra forurenset masse og sedimenter fra oppryddingsprosjekter.

Utgangspunktet for anlegget var forurenset svovelsyre fra Kronos Titan i Fredrikstad som tidligere ble sluppet ut i Glomma. Dette fraktes nå på lekter til Langøya og nøytraliseres med basiske avfallsprodukter – hovedsakelig rester fra forbrenningsanlegg for husholdningsavfall.

Også andre avfallsprodukter kan blandes inn og bindes i gipsmasse. Resultatet er at steinbruddet gradvis fylles igjen med gips.

Over gipsmassene deponeres lett forurensede masser fra opprydningsprosjekter. Disse brukes til å forme øya tilbake til opprinnelig fasong.

NIVA utfører årlige undersøkelser av metallinnholdet i blåskjell, bunnsedimenter og forekomst av organismer rundt Langøya på oppdrag av NOAH, bedriften som driver anlegget.

Kun tre prosent var forurenset

– Mer enn halvparten av prøvene av blåskjell rundt Langøya fra 2012 viste ubetydelig til lite forurensning og 39 prosent moderat forurensning av metaller, forteller Gitmark.

Kun tre prosent av prøvene var markert, sterkt eller meget sterkt forurenset.

Det ble funnet en svak tendens til økende innhold av kadmium, kvikksølv og bly i blåskjell fra de første prøvene i 1996 til 2012, men verdiene ligger med få unntak innenfor det miljømyndighetene vurderer som moderat nivå.

For grunnstoffene vanadium og arsen ble det funnet høyere nivåer ved øya Mølen cirka fem kilometer øst, enn ved Langøya. Dette tyder på at anlegget ikke er kilden for denne forurensningen.

– De fleste analysene av organiske miljøgifter viste også ubetydelig til lite forurensning på de fleste undersøkte stasjonene. Den generelle utviklingen i nivået av organiske miljøgifter rundt Langøya er positiv, sier forskeren.

Overskuddsvannet fra Langøya blir sluppet ut på dypt vann utenfor det nordre kaianlegget på øyas vestside.

Disse utslippene, som bedriften selv måler for forurensning, var gjennomgående innenfor de konsesjonsgrenser som miljømyndighetene har gitt.

Kaia trolig største forurensningskilde

langoeya_blaaskjellst.jpg
Innholdet av miljøgifter i blåskjell måles ved åtte stasjoner langs stranda på Langøya og strandsoneorganismer registreres på tre av disse stasjonene. I tillegg til målingene ved Langøya benyttes referansestasjoner et stykke unna Langøya. (Illustrasjon: NIVA)

– Siden NOAHs anlegg har et utslipp av miljøgifter til fjorden, kan man på generelt grunnlag anta at driften på Langøya bidrar til de noe forhøyede verdier av miljøgifter som er funnet, sier seksjonsleder Mats Walday i NIVA.

Det er sannsynligvis søl ved lossing av forurenset materiale ved bulkkaia som fører til de største overkonsentrasjonene i blåskjell. Forurensningen er lokal, og avtar raskt med avstand fra kaia.

De siste 10 årene hadde prøver tatt av bunnen nærmest kaia hatt de høyeste verdiene. Det kan bety at forurensning i tilknytning til lossingen er en større kilde enn den daglige driften av anlegget forøvrig.

Samtidig kan man i dette området spore klare, positive effekter av de tiltakene som er gjennomført, blant annet mudring og tette losseløsninger. I 2012 lå for eksempel verdiene av bly, kadmium og sink på nivå med bakgrunnsverdiene ellers i Oslofjorden.

– De målte nivåene av metaller rundt Langøya og ved referansestasjonen tyder på at det finnes andre forurensningskilder enn avfallsanlegget på Langøya som påvirker det undersøkte området.

– Forurensningsnivået er imidlertid lavt og det er vanskelig å identifisere øvrige kilder, som ikke nødvendigvis behøver å være helt lokale, understreker Walday.

Plante- og dyrelivet

Plante- og dyrelivet rundt Langøya er som normalt i denne delen av Ytre Oslofjord.

– Dette tyder på at miljøtilstanden er forholdsvis god, understreker Gitmark.

Undersøkelsen av vegetasjonen i sjøsonen viste at det var god forekomst av vanlige flerårige tangarter på grunt vann på alle stasjonene og ålegrasenger på fire av stasjonene.

Referanse:

Gitmarkm.fl.: Overvåking NOAH Langøya 2012. Miljøgifter i blåskjell, sedimentundersøkelser samt marinbiologiske registreringer, NIVA-rapport OR-6466-2013.

 

 

Sist oppdatert 10.06.2013