Ny rapport om vannforekomsters sårbarhet

Bygging og drift av vei kan påføre vannmiljøet en rekke ulike belastninger. En ny NIVA-rapport ser på forurenset veivann fra anleggs- og driftsfasen som vil kunne forringe vannmiljøet.

Ofte benyttes begrepet sårbar resipient (vannforekomst) når man vurderer en belastning som vannmiljøet utsettes for. Begrepet er sjeldent definert, og kriteriene som ligger til grunn for å vurdere sårbarheten mangler.  Rapporten definerer sårbarhet som: «En vannforekomst sin evne til å tåle og eventuelt restitueres etter aktiviteter eller endringer i miljøforholdene».

- Med bakgrunn i vannforskriften, naturmangfoldloven og vannfaglig kompetanse har vi samlet kriterier som vi mener er viktige for å vurdere en vannforekomst sin sårbarhet for avrenningsvann fra vei, sier Sissel Ranneklev, forsker i NIVA.

Kriteriene som bygger på vannforskriften og naturmangfoldloven har blitt sammenstilt i to Excel-baserte regneark, utformet som to matriser. Etter angitte føringer gis hvert kriterium poengscore 1, 2 eller 3, og avhengig av gjennomsnittlig poengscore, klassifiseres vannforekomsten videre i en av tre sårbarhetskategorier: «Lav», «Middels» eller «Høy». Informasjon for vurdering av sårbarhetskriteriene for den aktuelle vannforekomst hentes i hovedsak fra Vann-Nett, Vannportalen, Miljødirektoratets Naturbase og Artsdatabankens Artskart.

- Matrisene kan benyttes i ulike planleggingsfaser for vurdering av behov for avbøtende tiltak for vannmiljøet under anleggs- og driftsfasen av veiprosjekter, sier Ranneklev.

- Sårbarhetskriteriene i matrisene er utviklet for bekker, elver og innsjøer, ikke kystvann og grunnvann.

Verktøyet (matrisene og rapporten) er beregnet for personer som jobber med vannfaglige problemstillinger i veiplanlegging knyttet til anleggs- og driftsfase.

>> Les hele rapporten her

Sist oppdatert 31.08.2016