Summary
Kalking er igangsatt i en rekke vassdrag for å avgifte forsuret vann. Det er definert vannkjemiske pH-mål for tiltakene. Målene vil kunne underskrides i perioder med høy vannføring, som følge av driftsvikt mm. Det er her utført en evaluering av hvor lenge laks (livsstadiene parr og smolt) tåler suboptimale vannkvaliteter. Grenseverdiene er basert på hvor lenge fisken kan eksponeres før det påvises dødelighet. Det er utviklet responsmodeller for ulike analysemetoder for aluminium. Vannkvalitetsmålet for smolt kan underskrides i inntil 10 dager hvis pH er i intervallet 5,5 til 5,7 og LAl-konsentrasjonen intervallet 20 til 35 µg Al L-1. Hvis pH er lavere enn 5,5 og LAl overstiger 35 µg Al L-1, kan høy dødelighet oppstå i løpet av få dager. Tilsvarendegrenser for gjelleakkumulert aluminium er satt til 350 og 550 µg Al g-1 gjelle tørrvekt. Smoltens saltvannsegenskaper påvirkes i økende grad hvis pH underskrider 6,3, eller hvis fisken eksponeres for mer enn 5 µg LAl L-1, eller akkumulerer mer enn 40 µg Al g-1 gjelle tv. Parr tåler betydelig dårligere vannkvalitet og lengre eksponeringstid enn smolt. Grenseverdiene forutsetter at ubehandlet vannkvalitet faktisk inneholder aluminium. Grenseverdiene ovenfor er ikke gyldige nedstrøms samløp mellom sure sidebekker og kalka elv; områder hvor det vil genereres ustabile tilstandsformer av aluminium. I disse kan fisken oppleve høyere konsentrasjoner av aluminium enn det som rapporteres etter analyse. I surt vann uten aluminium vil pH-verdier ned mot 5,4 være akseptable. pH-grensene forutsetter således forsuring for å være gyldige.