Norsk støtte på veien mot helhetlig vannforvaltning i Myanmar

Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har siden 2014 samarbeidet med myndighetene i Myanmar for å bedre vannforvaltningspraksisen i dette frodige og mangfoldige landet. Viktige prosjektmål har blant annet vært å introdusere såkalt integrert vannforvaltning og bygge kapasitet lokalt for å håndtere vannfaglige spørsmål.

Prosjektet, som nå går inn i en avsluttende fase, er del av et bilateralt samarbeidsprogram mellom det norske Klima- og miljødepartementet (KLD) og Myanmars departement for naturressurser og miljøvern (Ministry of Natural Resources and Environmental Conservation, MONREC). I forbindelse med et prosjektmøte i Oslo i starten av april med deltagere fra MONREC og fra Jordbruksdepartementet (Ministry of Agriculture, Irrigation and Livestock, MOALI), ble det gjort opp status.

Et sårbart land med flere vannutfordringer

Myanmar er et land med stort mangfold, både når det gjelder natur og kultur. Landet har en overflod av naturressurser, som for eksempel vann, olje og naturgass, edelstener, mineraler og tømmer, men økte nasjonale og internasjonale investeringer og en voksende befolkning har medført miljøbelastning på biologisk mangfold, vannkvalitet og kvantitet. Dette er forhold som særlig innebærer belastning for fattige familier. Spesielt har svak miljølovgivning medført utfordringer for god og effektiv naturressursforvaltning i landet. Miljølovgivningen har nå blitt styrket, men implementering er fortsatt en utfordring i forbindelse med praksis og nødvendig infrastruktur.

Ifølge Bo Ni ved MONREC, skaper både vannkvalitet og -kvantitet økt bekymring i landet som en gang var verdens største eksportør av ris. Hoveddelen av befolkningen bor fremdeles i landlige områder, men befolkningsvekst med voksende byer og industriområder øker forbruk og utslipp til innsjøer, bekker og elver. Dette fører til at behovet for avfalls- og kloakkhåndtering intensiveres. Myanmars elver fører med seg store sedimentmasser som følge av erosjon etter avskoging og endret bruk av landområdene, og avrenning i forbindelse med gruvedrift medfører mange steder dårlig vannkvalitet.

Selv om vannmangel i dag bare er et problem i de tørre områdene, antas det at rent vann kan bli mangelvare om landet fortsetter utviklingen i dagens tempo.

Landet er sårbart for klimaendringer, og utfordringer knyttet til naturkatastrofer og ekstremvær som stormer, flom og tørke intensiveres samtidig som kystsonene er utsatt for stigende havnivå.

Det er flere hindre på veien mot en helhetlig forvaltning av vannressursene. I tillegg til at Myanmar har underskudd på kunnskap og kapasitet i forbindelse med vannfaglige spørsmål, er politisk styring og håndheving av regelverk utfordrende. Miljøansvar som tidligere var plassert på sektornivå, kan fortsatt på mange måter karakteriseres som fragmentert forvaltning.

Alle delene i vannets kretsløp må sees i sammenheng

For å sikre en bærekraftig utvikling, har Myanmar et mål om å praktisere nedbørsfeltbasert integrert vannressursforvaltning. Denne forvaltningstilnærmingen ser vi blant annet i EUs vanndirektiv, et direktiv som blir implementert her hjemme i Norge gjennom vannforskriften. Dette innebærer å ta utgangspunkt i nedbørsfelt som forvaltningsområde på tvers av administrative grenser som stater, regioner, byer og kommuner. Begrunnelsen for denne tilnærmingen, er at alle komponenter innen et nedbørsfelt henger sammen gjennom vannets kretsløp. Alt vann, fra elver og innsjøer til tilstøtende våtmarksområder, kystområder og grunnvann innenfor samme nedbørsfelt, må derfor sees i sammenheng.

Myanmar har tatt til seg dette konseptet ved å innføre sitt eget nasjonale vanndirektiv, inspirert på mange måter av EUs direktiv. En viktig forskjell er imidlertid at Myanmars vanndirektiv ikke er en lov, men et politisk rammeverk som fremdeles mangler operasjonalisering.

- Pilot-implementering og tilpasning av metoder for slik forvalting har vist seg utfordrende, da det forutsetter samarbeid og koordinering på tvers av mange etablerte myndighetsområder. Myanmar har et administrativt oppsett som gjør at en lang rekke forskjellige instanser på ulike hierarkiske nivåer er involvert i forvaltning av vannressurser, sier Ingrid Nesheim, forsker og spesialist på vannforvaltning.

Nesheim er prosjektleder fra NIVA i samarbeidsprosjektet som har hatt som mål å utvikle og tilpasse metoder for vellykket implementering av regelverk som støtter det nasjonale direktivet. Prosjektpartnere fra Myanmar har først og fremst vært Ministry of Natural Resource and Environmental Conservation, men også Ministry of Agriculture, Livestock and Irrigation.  

Pilotprosjekt introduserer ny forvaltningsmetode

Pilotprosjektet tatt for seg et begrenset område og valget falt på nedbørsfeltet Sittaung øst i den sentrale delen av landet, med Bago-elven delnedbørsfelt som case-studie.

- Dette området ble valgt siden det er et relativt lite vannområde, og det er så godt som ingen etniske konflikter i området. Slik sett var det et «enkelt» område å starte i for et pilotprosjekt. Målet er at arbeidet som har blitt gjort og fremdeles gjøres i dette området kan utvikles og tilpasses landets forutsetninger før det overføres videre til andre delnedbørsfelt i Myanmar, forklarer Nesheim.

Hovedverktøyet for å implementere denne typen vannforvaltning er koordinerte nedbørsfeltbaserte forvaltningsplaner med hensyn til ulike sektor- og miljømyndigheter. Utarbeidelsen av disse planene skal også tilrettelegges for innspill fra interessenter og brukere.    

- Å utarbeide slike planer krever en samordnet planleggingsprosess i vannregionen hvor det settes miljømål for hver vannforekomst. Videre skal det utarbeides et tiltaksprogram med miljøtiltak som skal sikre at miljømålene nås. Dette har tidligere ikke vært praktisert i Myanmar, men nå er slike planer nedfelt som et spesifikt mål i det nasjonale vanndirektivet, sier NIVA-forskeren.

Siden nedbørsfeltbasert forvaltning er en ny tilnærming i Myanmar, brukte man tidlig i prosjektet tid på å avgrense det utvalgte nedbørsfeltet i en administrativ vannregion, og delnedbørsfelt i administrative vannområder. Dette for å gjøre både implementering av prosjektet og samarbeidet mellom lokale myndigheter håndterlig, siden lokal forankring og mulighet for å gjøre lokale tilpasninger er avgjørende for suksess. I tillegg er aktiv medvirkning av interessenter og brukere som er berørt viktig. Slik medvirkning er også lettere å få til på et lokalt plan.

- I løpet av prosjektperioden har vi opprettet en styringskomité for Bago-området som skal koordinere arbeidet på tvers av de ulike forvaltningsinstansene. Parallelt med møter i styringsgruppen har det blitt avholdt møter i en tilsvarende gruppe opprettet for frivillige organisasjoner og sivil befolkning i området, sier Nesheim.  

Bygger lokal kapasitet og infrastruktur

Prosjektet har fokusert på pilot-implementering av nedbørsfeltbasert forvaltning og institusjonsbygging i Myanmar, men også den generelle vannfaglige kompetansen som er en forutsetning for å kunne implementere slik forvaltning, har fått et løft.

For å kunne vurdere den økologiske tilstanden til en elv eller innsjø, må man ha et system å måle ut ifra. En del av prosjektet har gått ut på å etablere kriterier for økologisk vannkvalitet som er tilpasset lokale forhold i Myanmar. I tillegg har forskere fra NIVA overvåket vannkvaliteten i flere elver og innsjøer sammen med lokale prøvetakere som har fått opplæring underveis. Generelt har prosjektet en «learning by doing»-tilnærming. Prosjektet har også stipendiater og masterstudenter knyttet til seg.

Hva gjelder infrastruktur, har prosjektet medført viktige fremskritt. Tidligere fantes det for eksempel få laboratorier i stand til å analysere vannprøver, en avgjørende situasjon for å kunne vurdere vannkvalitet. I dag er laboratoriet ved Institutt for Skogforskning i Nay Pyi Taw opprustet med både fasiliteter og instrumentering. I tillegg har lab-personell fra NIVA trent opp ansatte ved dette laboratoriet til å utføre analysene.

Videre er en nasjonal database for vannkvalitet nå operativ. Den brukes for å lagre, analysere og presentere overvåkningsdata.

- Når det er såpass mange instanser som er involvert i forvaltningen av vann, slik som i Myanmar, er det ekstra viktig med god dataflyt. Det hjelper lite om en instans på et nivå har skaffet seg kunnskap ved å ta prøver av for eksempel en elv eller innsjø, om en annen instans, som også har med det samme området å gjøre, enten ikke har tilgang på informasjonen eller ikke har budsjetter til å kjøpe den, sier Nesheim.

- I den åpne, nasjonale databasen som NIVA har bygget opp sammen med prosjektpartnerne registreres resultatene av vannprøver som tas i offentlig regi, og de ulike myndighetene kan fatte beslutninger og iverksette tiltak basert på den samme informasjonen. Innkjøp av server for databasen har også skaffet MONREC egen infrastruktur for lagring av miljødata.

Veien videre

Veien mot en integrert vannforvaltning i Myanmar er tegnet opp, og første distanse er tilbakelagt. Likevel er det fremdeles et godt stykke frem til målet. Nesheim trekker frem flere punkter som nøkler til suksess.

- Det må arbeides videre med koordineringen av forvaltningsinstansene og andre interessenter for å sikre at alle partene har felles mål og føler eierskap til tilnærmingsmetoden. God og hyppig kommunikasjon blir dermed avgjørende, det samme blir tilstrekkelig med ressurser, stab og midler til å følge opp aktivitetene.

- Ressursbruken og innsatsen som trengs for å koordinere nedbørsfeltbasert forvaltning og en økosystembasert tilnærming krever politisk støtte, og et endelig lovverk må godkjennes på øverste politiske hold. For å oppnå det, er det nødvendig å få erfaring med suksesshistorier for å forstå hva som fungerer. Erfaring med og innsikt i metodikk som fungerer, og hvorfor det fungerer, eventuelt hva som ikke fungerer, er viktig forståelse før videre implementering av nedbørsfeltbasert forvaltning på nasjonalt nivå, avslutter Ingrid Nesheim.

Det norske Utenriksdepartementet finansierer prosjektet sammen med den norske ambassaden i Myanmar.