Kan takvann gjenbrukes som vannkilde i akvaponi?

Summary

Med en økende befolkningsvekst og urbanisering vokser behovet for bærekraftige løsninger innen matproduksjon og ressursutnyttelse. Klimaendringer forsterker utfordringene, spesielt knyttet til vannforsyning i tørre områder og problemer med overvann i urbane områder ved intense nedbørsepisoder. Akvaponi som kombinerer fiskoppdrett og jordløs plantedyrking, anses være en lovende teknologi for å møte noen av disse utfordringene. Gjenbruk av overvann, inkludert takvann, samt implimentering av grønne tak, ses som viktige tiltak for klimatilpassning. Disse tiltakene kan bidra til å minske pressen på eksisterende vannforsyninger og redusere utfordringer med regnflom i urbane områder, samtidig som grønne tak bidrar til økt biologisk mangfold. I denne masteroppgave utforskes mulighetene for å bruke takvann i akvaponisystemer med hensikt å redusere behovet for rent springvann. I tillegg undersøkes regelverket på dette område både i EU og Norge. I en feltundersøkelse ble vannprøver fra drivhustak, to grønne tak, et referansetak og fisketanken i en akvaponipilot analysert og sammenlignet med hensyn til vannkvalitet. Prøvene ble analysert for næringsstoffer, metaller, patogener, PAH16, totalt organisk karbon (TOC), biokjemisk oksygenforbruk (BOF 5d), total tørrstoff (TTS), alkalitet og pH. Analyseresultatene ble også vurdert opp imot forskjellige grenseverdier og anbefalninger, selv om disse ikke spesifikt gjelder for takvann eller akvaponi. Videre undersøktes hypotesen om infiltrasjon av regnvann gjennom grønne tak forbedrer vannkvaliteten og dermed gjør vannet mere egnet til bruk i akvaponi enn takvann. Innenfor EU og i Norge har akvaponi idag ingen fastsatt juridisk status eller spesifikk regulering. Det eksisterene regelverket består av en kompleks blanding av lokale, nasjonale og EU-lover som håndterer drift av fiskeoppdrett og hydroponidyrking separat. I tillegg er det få konkrete retningslinjer for vannkvalitetsparametere i akvaponisystemer. For innhøstet regnvann finnes det per i dag ikke noen spesifikke lovmessige krav til vannkvaliteten tilknyttet formålet med bruken. Resultatene av feltundersøkelsen viste at vannet fra de grønne takene generelt hadde høyere konsentrasjoner av ulike stoffer i prøveperioden enn vannet fra drivhus- og referansetakene. Dermed ser det ikke ut å til å være mer egnet til bruk i akvaponier. Vannet fra referansetaket hadde stoffkonsentrasjoner innenfor anbefalninger og vannforskriftens grenseverdier (MAC-EQS og AA-EQS) for henholdsvis akutte og kroniske effekter på fremst fisken i akvaponiet. Noen måleverdier av kobber (Cu) og sink (Zn) i vannet fra drivhustaket overskred disse grenseverdier. De grønne takene hadde høyere konsentrasjoner enn grenseverdier og anbefalinger for flere stoffer i hele eller deler av prøveperioden, blant annet Cu, Zn, aluminium (Al) og kadmium (Cd). En utvaskningseffekt ved den første nedbøren, etterfulgt av en fortynningseffekt med økt nebør over tid, kan forklare en generelt høyere konsentrasjon av de fleste stoffene i første delen av prøveperioden og lavere mot slutten. En relativt høy konsentrasjon total tørrstoff (TTS) i vannet fra de grønne takene og drivhustaket, indikerer at mengden supenderede stoffer (TSS) kan være høy og bør undersøkes nærmere. Det er også behov for nærmere undersøkelser av stoffer i potensielt giftige mengder, samt en vurdering av vannkvaliteten med hensyn til dens påvirkning på akvaponisystemet. Det kan være nødvendig å justere pH og alkalitet i takvannet, og det bør også vurderes å inkludere et enkelt rensetrinn før vannet anvendes i akvaponisystemet.