Hva påvirker variasjon i tetthet av stortare Laminaria hyperborea langs Norges kyst? En analyse fra Norskehavet sør til Skagerrak

Summary

Stortare er biomassemessig den mest dominerende tarearten i Norge og danner undersjøiske skoger langs hele kysten. Stortareskogen utgjør et tredimensjonalt habitat med mangfoldige nisjer, som gir grunnlag for et rikt biologisk mangfold av både små og store alger og dyr. Tidligere studier på stortare har fokusert på utbredelse, produksjon, vekst, mortalitet og biomasse. For enkelte områder er sammenhengen mellom variasjon i tetthet og miljøvariable undersøkt. I Norge er utbredelsen av stortare grundig undersøkt med tanke på tetthet og stående biomasse gjennom dykkerundersøkelser. Arten er også relativt godt kartlagt langs hele kysten ved hjelp av romlige prediksjonsmodeller. Basert på et nasjonalt datasett, ble variasjon i tetthet av stortare analysert langs de fysiske miljøgradientene: feltregistrert dyp, bølgeeksponering, terrengforhold, lysforhold, salinitet, temperatur og strømstyrke, samt interaksjonene mellom dyp og bølgeeksponering og bølgeeksponering og strømstyrke. Studieområdet strakte seg over fire økoregioner langs norskekysten fra Brønnøysund på Helgelandskysten til Tjøme i Oslofjorden. Tetthetsobservasjoner og registrering av dyp ble gjort fra båt ved bruk av vannkikkert og undervannskamera med dybdesensor. Hver observasjon ble tilknyttet modellerte verdier for bølgeeksponering, terrengforhold, lysforhold, strømstyrke, salinitet og temperatur for å undersøke hvordan disse miljøvariablene påvirker variasjon i tetthet av stortareskog. De statistiske analysene ble utført ved hjelp av kumulative link-modeller og modellseleksjon ble gjort ved hjelp av rangerte AIC-verdier. De viktigste miljøvariablene for å predikere variasjon i tetthet av tareskog var, i synkende rekkefølge, feltregistrert dyp, bølgeeksponering, interaksjonen mellom bølger og dyp, strømstyrke, temperatur, skråning, interaksjonen mellom bølger og strøm og kurvatur. Resultatene viste at den tette stortareskogen befinner seg fra lavvannsgrensen og ned til gjennomsnittlig 11,5 m. Dypere ned blir det glissent med tareplanter og nedre voksegrense ble funnet ved 35,6 meter. Sannsynligheten for tett tareskog øker med økt bølgeeksponering. I interaksjon med dyp har bølgeeksponering størst positiv effekt på middels dyp. Både på grunna og på de dypeste stasjonene er det antageligvis tilgjengeligheten av lys som er bestemmende for tettheten av stortare. Høy strømstyrke virker negativt på tett tareskog, men ved lavere strøm er det sannsynlighet for å finne alle tettheter av stortare. I interaksjon med bølgeeksponering får økt strømstyrke først en negativ effekt der det også er mye bølger. I beskyttede områder er det lite tare uavhengig av strømforholdene. De optimale terrengforholdene for tett tareskog i denne studien var flate eller svakt skrånende områder, og nedsenkninger i terrenget. Når det blir brattere skråning og topper i terrenget finnes det enkeltplanter, men sannsynligheten for fravær av stortare øker. Videre studier på variasjon i tetthet av stortareskog er ønsket da det er den tette tareskogen som tilbyr størst biologisk mangfold og flest økosystemtjenester for oss mennesker. Det er av interesse å få mer kunnskap om dette både for å bevare biologisk mangfold og for eventuell utnyttelse av stortare som ressurs. For å kunne få enda mer detaljert kunnskap om miljøvariablenes effekt på variasjon i tetthet av stortare er det nødvendig med tilsvarende heldekkende modeller, men med høyere oppløsning, da dette kan vise tydeligere mønstre i småskala forhold, særlig med tanke på strømstyrke, salinitet og temperatur.