Miljøgifter i store innsjøer
På vegne av Miljødirektoratet har Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Norsk institutt for luftforskning (NILU) kartlagt forekomsten av miljøgifter i de pelagiske næringskjedene i de store innsjøene Mjøsa, Randsfjorden og Femunden. Disse tre er innsjøer med henholdsvis moderat, liten og ubetydelig påvirkning av utslipp fra lokal befolkning, industri og landbruk. Kartleggingen er en del av overvåkningsprogrammet «Miljøgifter i store innsjøer».
Overvåkningsprogrammet går over fire år, med oppstart i 2013. Resultatene fra 2015 ble nylig gjort tilgjengelig i en omfattende rapport, og i denne studien ble det i tillegg innhentet supplerende materiale av fisk fra Tyrifjorden og Vansjø.
Siloksaner
«Miljøgifter i store innsjøer»-programmet har over flere år målt høye nivåer av siloksaner i fisk. I årets undersøkelse er nivåene noe lavere enn tidligere, men fortsatt høye.
Siloksaner brukes i store mengder i blant annet sjampo og såpe. Siloksanene bærer de kompliserte navnene D4 - oktametylsyklotetrasiloksan, D5 - dekametylsyklopentasiloksan og D6 - dodekametylsyklotetrasiloksan. Disse stoffene brukes i produkter de fleste av oss har hjemme.
Bare i Europa er siloksanutslippene estimert til rundt 20 kilotonn hvert år.
Opphoping
Det fortsatt er begrenset informasjon om siloksaner og hva som skjer når de havner i miljøet, men noen av dem har svært betenkelige egenskaper.
- Siloksaner ikke er et akutt giftig stoff, i og med at man blant annet påfører stoffene direkte på huden vår. Problemet er at stoffene er sent nedbrytbare og oppkonsentrerer seg i næringskjeden, sier Eirik Fjeld, seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).
D4 var mest brukt i pleieprodukter fram til for få år siden, til det ble oppdaget at stoffet var giftig for en rekke organismer. D4 ble da erstattet med D5, men denne viser seg også å være skadelig.
Forbindelsen D5 er i dag ikke inkludert i internasjonale miljøavtaler, og en av årsakene til dette er at man ikke har trodd at stoffet hopet seg opp i næringskjedene. NIVAs undersøkelser i perioden 2010-2013 var de første som bekreftet at opphoping - såkalt biomagnifisering – var en egenskap hos disse siloksanforbindelsene. Funnene har derfor vært kontroversielle og vakte debatt i fagmiljøet.
>> Les mer: Bekreftet at miljøgift hoper seg opp i fisk
Mot EU-forbud
Med bakgrunn i NIVAs forskning står D5 på Miljødirektoratets «verstingliste» og utslippene skal stanses eller reduseres vesentlig innen 2020.
De norske funnene har bidratt til at også EU nå planlegger å forby siloksanene D4 og D5.
Føre-var
NIVA-forskeren sier at det foreløpig ikke er farlig å spise fisk fra norske innsjøer, men påpeker at det er snakk om stoffer som er tungt nedbrytbare, og at man foreløpig ikke kjenner til de mulige skadevirkningene.
– Alle føre-var prinsipper som vi bruker i miljøforvaltning tilsier at denne type stoffer ikke skal slippes ukontrollert ut i naturen, sier Fjeld.
>> Les også: Miljøgifter i våre store innsjøer 2014
Ny Mjøsaksjon
På denne bakgrunnen har kommunene med strandlinje til Mjøsa nå gått sammen for en renere innsjø. På initiativ fra Mjøsmuseet samlet 55 politikere og fagfolk seg til et seminar på Kapp melkefabrikk torsdag 10. november. Dette kan bli startskuddet en ny «Mjøsaksjon»
>> Les mer: Det skjer noe i Mjøsa
PFOS i Tyrifjorden
Som en del av programmet har NIVA og NILU også tatt prøver av 25 abborer ved Storøya i Hole kommune.
Resultatene viser at PFOS-verdiene i Tyrifjorden er så høye at de kan sammenlignes med abbor i Vansjø i Østfold - som er en langt mindre innsjø - og som har hatt tilsig av PFOS fra skum brukt i brannslukking på Rygge Flyplass.
– PFOS er blant de miljøstoffene som vi har fokus på nasjonalt og internasjonalt, sier Fjeld, som påpeker at bruk av PFOS er forbudt i Norge og Europa.
- Det er betenkelig at en så stor innsjø som Tyrifjorden har så høye konsentrasjoner av stoffet, sier han.
Hvor miljøgiften kommer fra, er foreløpig uklart. Fylkesmannen og Miljødirektoratet er i gang med å utforme et overvåkningsprogram som skal følge opp de funnene som er blitt gjort med håp om å identifisere kilden til utslippene.
Kvikksølv fortsatt et problem
Mens de klassiske organiske miljøgiftene er på vikende front, holder kvikksølvnivåene seg høye i flere av innlandssjøene som er med i undersøkelsen.
De høyeste nivåene ble målt i enkelte storørreter fra Randsfjorden. Også mjøsfisken har høye kvikksølvnivåer.
Mattilsynets anbefalte kostholdsråd for ferskvannsfisk bør derfor følges. I ørret overstiger nivåene EUs og Norges omsetningsgrense når fisken er større enn 50 cm, skriver Miljødirektoratet.
>> Les Mattilsynets kostholdsråd på ferskvannsfisk og kvikksølv
Det er tidligere beregnet at mer enn halvparten av kvikksølvet i luft stammer fra gammel forurensning som er frigjort fra jord, vann og sedimenter.
Referanse
Fjeld m. fl (2016): Miljøgifter i store norske innsjøer 2015. NIVA-rapport 7062-2016.
Kilder