Bedre vannmiljø med skalerte og tilpassede restaureringstiltak

I vannforekomster som ikke klarer å hente seg inn på egenhånd vil ofte aktiv restaurering være eneste mulighet for å gjenskape en bedre tilstand. Ved slik restaurering kan artsmangfoldet bevares, og utvikling og utnyttelse av alle de viktige ressursene som er knyttet til vann – som rent drikkevann – vil være bærekraftig. Dette er også bakgrunnen for at FN har satt som mål å restaurere 15 % av alle ødelagte økosystemer innen 2020.

Hvilken effekt av restaurering har vi sett til nå?

– Særlig restaurering av elver har hatt stort internasjonalt fokus de siste tiårene, og her er det mange erfaringer vi kan ta lærdom av, sier Therese Fosholt Moe, forsker i Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

– Det generelle bildet er dessverre at de fleste restaureringsprosjektene ikke har hatt de positive effektene som var forventet, og i de fleste tilfeller er restaureringene ikke blitt fulgt opp med overvåkning, så vi vet rett og slett ikke hvor vellykkede de har vært.

Årsakene til dette er mange: Dårlig planlegging, diffus målsetting, mangelfull finansiering, primært små og fragmenterte prosjekter, fokus på utseende og ikke naturlige prosesser, ignorering av andre påvirkninger, med mer.

Fremtidens restaurering: Den Operative Restaureringsenhet (OR)

- For at fremtidens restaureringer skal bli suksessfulle er det helt sentralt å erkjenne at det er oss som mennesker som ser et behov for, og utfører, disse prosjektene, og vi gjør det utfra en rekke ulike motiver, sier Fosholt Moe.

- De tiltak vi gjør må derfor ses som en del av en helhet, der relevante samfunnsforhold også må tas med i betraktningen.

Hun understreker at dette må foregå på flere ulike nivåer, fra de store linjene i f.eks. landbrukspolitikken, via vannforskriften og ned til kommunale bestemmelser og grunneierbehov. Utfra dette defineres så muligheter og avgrensinger for restaureringsprosjektet, slik at målene blir realistiske. Dermed skapes rom for suksess.

Selve restaureringen må altså planlegges helhetlig og avgrenses i tid og rom, og til dette foreslår forskerne et nytt konsept: Den Operative Restaureringsenhet (OR). De geografiske grensene til en OR defineres utfra landskapselementer og nedbørsfeltet, men også andre påvirkninger, som potensielt kan maskere nedbørfelteffektene, skal vurderes på alle relevante nivåer: Fra klimaforandringer til lokale punktkilder. Tidsaspektet er også viktig, da både påvirkninger og tiltak/effekter virker på ulike tidsskalaer. Dette må tas med når man definerer en OR, da det vil påvirke valg av tiltaksformer, definerte suksesskriterier og beregning av kost-nytte.

Konseptet – og bakgrunnen for det – er publisert i henholdsvis WIREs Water og Advances in Ecological Research.

La naturen gjøre jobben selv

Ved valg av restaureringstiltak må fokuset være på å styrke naturlige prosesser, og å få naturen til å gjøre så mye som mulig av jobben selv. Til dette må økosystemets evne til selv å gjenskape en mer opprinnelig tilstand vurderes. Dette blir ikke gjort i dag, og det gjør utfallet av mange restaureringsprosjekter uforutsigelige. Restaurering i samspill med de naturlige prosessene er en kostnadseffektiv og bærekraftig løsning som reduserer behovet for vedlikehold over tid, påpeker forskerne.

Tverrfaglig samarbeid gir tverrfaglig nytteverdi

Det kreves en tverrfaglig inngangsvinkel og inkludering av alle relevante aktører for å implementere OR.

– For å få dette til å bli operativt foreslår vi en aktiv innsats for å styrke kunnskapsutvekslingen blant de relevante aktørene, og her er det viktig at fremtidens prosjekter følges opp med hensyn også til effektene, sier Nikolai Friberg, forskningssjef i NIVA.

- Ved å benytte OR-konseptet, som beskrevet i artiklene, vil man få en mer helhetlig planlegging og utføring av restaureringsprosjekter, noe som viL gi bedre tilpassede tiltak, lavere total kostnad, mindre vedlikeholdsbehov, mer vellykkede restaureringer, læring, kunnskapsbasert optimering av økosystemtjenestene og et bedre vannmiljø for framtidige generasjoner.

Norges unike mulighet framover

– Sammenliknet med andre land, f.eks. i Skandinavia, har vi i Norge gjennomført få restaureringsprosjekter i vannmiljøet, selv om det også hos oss er behov for dette, sier Friberg

– Denne situasjonen gir oss en unik mulighet til å implementere OR i fremtidens prosjekter, og dermed unngå å gjenta de feilene andre har gjort før oss.

Norsk institutt for vannforskning startet derfor i 2016 en strategisk satsning over flere år, hvor det forskes på effektene av en rekke ulike restaureringstiltak i akvatiske økosystemer, og hvor også de metodene som er presentert her vil testes.

Referanser

Friberg N., Buijse, T., Carter, C., Hering, D., Spears, B., Verdonschot, P & (2017) Effective restoration of aquatic ecosystems: scaling the barriers. WIREs Water 4:e1190. doi: 10.1002/wat2.1190 Sammendrag

Friberg N., Angelopoulos N.V., Buijse A.D., Cowx I.G., Kail J., ., Moir H., O’Hare M.T., Verdonschot P.F.M. & Wolter C. (2016) Effective river restoration in the 21th century: from trial and error to novel evidence-based approaches. Advances in Ecological Research 55: 535-611. doi: 10.1016/bs.aecr.2016.08.010 Fulltekst