
Vannmasser
Hvert år gjennomfører NIVA undersøkelser i de frie vannmassene. Vi besøker faste stasjoner og analyserer de samme parameterne over lang tid. Dette gir oss et stødig kunnskapsgrunnlag for å si noe om helsetilstanden til Oslofjorden.
Gjennom vannmasseundersøkelsene får vi et helhetlig bilde av forholdene i vannsøylen – fra havbunnen til overflaten.
Vannsøylen definerer livsgrunnlaget for økosystemene på bunnen og er viktig for organismene som lever i de frie vannmassene. Vi undersøker de fysiske forholdene i vannet, som lysforhold, lagdeling og oksygenkonsentrasjon ved bunn. I tillegg samler vi vannprøver som lar oss analysere mengden næringsstoffer i vannet og hvor mye planteplankton som er der. Under kan du lese litt mer om de forskjellige parameterne vi overvåker.
- Fysiske parametere: saltholdighet, temperatur og siktdyp
- Kjemiske parametere: Tot-P, Tot-N, løste næringssalter (NO2+NO3, NH4, PO4 og SiO2), oksygen (målt med sonde gjennom vannsøylen) og løst organisk karbon (DOC)
- Biologiske parametere: klorofyll-a, kvalitative og kvantitative analyser av planteplankton.

Fysiske parametere – fordi forholdene i vannet ikke er likt gjennom vannsøylen
De fysiske parameterne i vannet måler vi med en såkalt CTD (se bildet). En CTD er en rigg med påmonterte sensorer som måler salinitet, temperatur og tetthet, samt oksygenkonsentrasjon, klorofyll-a-fluorescens, partikler, lysmengde og løste fargestoffer (gulstoff) i vannet.
Vi senker instrumentet ned gjennom vannet og måler det vi kaller vannsøylens profil. Dette forteller oss viktige ting om hvordan vannet er strukturert vertikalt, såkalt lagdeling eller «sjiktning». Vi kombinerer ofte sensorene med vannhentere, som lar oss samle vann fra spesifikke dyp. Dette vannet bruker vi til de kjemiske analysene våre.
Denne profilen er fra Mossesundet i juni 2025. Den viser salinitet (rødt), oksygenkonsentrasjon (brunt), mengden planteplankton (grønt) og lysmengden i vannet (orange).
Den røde saltholdighetsgrafen viser hvor salt vannet er ned gjennom vannsøylen. Her ser vi at det er lav saltholdighet i overflaten, noe som forteller oss at vannet er ferskvannspåvirket.
Mellom 10 og 20 meters dyp endrer saliniteten seg raskt til mye saltere vann. Ved bunnen er det full saltholdighet på vannet, altså rundt 35 PSU.
Oksygenkonsentrasjonen vises i den brune grafen, her ser vi at det går fra nesten 110 % oksygenmetning i overflaten. Dette henger sammen med at det er mye planteplankton i overflatelaget (grønn graf) som produserer oksygen. Nedover i vannsøylen blir det mindre oksygen, og ved bunnen er det kun om lag 40 % oksygenmetning.
Planteplanktonet trives i det øverste vannlaget, der lystilgangen er god. Dette ser vi i den grønne grafen. På tross av at lystilgangen er best helt øverst i vannsøylen, ser vi ofte at planteplanktonet oppholder seg litt lengre ned. Dette er sannsynligvis fordi det øverste laget er så ferskvannspåvirket at det blir vanskelig for planteplanktonet å leve der.

Planteplankton – havets lunger
Når vi tenker på biologisk liv i vannmassene, er det nok ofte større organismer, som blåskjell, fisker og hvaler, vi tenker på først. Men havet har også sitt helt egne grønne gress, fritt flytende i vannmassene, nemlig planteplankton.
På tross av at de er så små at man må ha et mikroskop for å se dem, utgjør planteplankton havets lunger. De utfører fotosyntese og bidrar med så mye som 50 % av oksygenet i atmosfæren! Disse bittesmå organismene bidrar ikke bare med mer oksygen til atmosfæren enn alle jordas regnskoger kombinert, de utgjør også selve livsgrunnlaget i havet. Veldig forenklet kan man si at planteplankton er som gress. De blir spist av havets beitere, nemlig dyreplankton, som igjen spises av de større dyrene − fisker og hvaler.

Planteplankton er planktoniske organismer som flyter fritt i vannmassene. Som landplantene utfører de fotosyntese ved å absorbere karbondioksid (CO2) og løste næringssalter fra vannmassene, med sollys som energikilde.
Planteplankton er basisen i næringskjeden og legger grunnlaget for alt liv i vannmassene langs kysten. Hvor mye de vokser blir styrt av en rekke faktorer. Blant de viktigste er tilgang på næringssaltene nitrogen og fosfor, samt silikat for gruppen kiselalger. I tillegg vil fysiske forhold som temperatur, lys, sjiktning i vannmassen og annen biologisk aktivitet som beiting, kunne påvirke vekst, sammensetning og mengde (biomasse).
Planteplankton går gjennom en naturlig suksesjon i løpet av året. Det starter med en våroppblomstring tidlig på året. Denne våroppblomstringen skal typisk bruke opp næringsstoffene som har akkumulert seg gjennom vinteren. Nye oppblomstringer forutsetter ny tilførsel av næring. Generelt kan vi si at våroppblomstring er et naturlig fenomen, mens store sommeroppblomstringer sannsynligvis er eutrofieffekter. Eutrofi, eller overgjødsling som det også kalles, er effekter på økosystemet som kommer av for mye tilførsler av næringsstoffer. Generelt er litt næring positivt for ett økosystem, men når det tilføres for mye næring forårsaker dette negative effekter. I Oslofjorden er den mest åpenbare negative eutrofieffekten vi ser store mengder lurv. I tillegg forårsaker det store planteplanktonoppblomstringer, som når de dør synker ned til bunnen, der de brytes ned og bidrar til økte oksygenproblemer.
Planteplanktonceller kan dele seg så ofte som en gang i døgnet, noe som gir enormt potensiale for vekst. En celle kan bli til 1000 i løpet av 10 døgn. Denne veksten fortsetter frem til ressursene er oppbrukt, og populasjonen kan da kollapse raskt. Rask respons på næringssalter og rask vekst gjør at det kan oppstå store endringer i planteplanktonsamfunnet på kort tid. Dette er et viktig bakteppe for tolkning av planteplanktondataene; prøvene gir øyeblikksbilder og bidrar med lite informasjon om situasjonen mellom prøvetakninger. Derfor er det viktig med høy-frekvens data som kan komplementere overvåkningen, for eksempel fra FerryBox-systemet.
Klorofyll-a er et pigment som er nødvendig for å utføre fotosyntese, derfor har alle fotosyntetiserende organismer dette til felles. Det er mulig å kjemisk analysere mengden klorofyll-a i en vannprøve, dette brukes som en grov proxy for mengden planteplanktonbiomasse. I vår overvåkning gjøres dette ved alle stasjoner. I tillegg gjør vi biologiske analyser av planteplanktonet på utvalgte stasjoner. Dette betyr at vi ser på planteplanktonsamfunnet i mikroskop og en taksonom analyserer hvilke arter som er til stede, og hvor mye som er av de enkelte artene. På denne måten får vi sikrere data som også kan fortelle mye mer om planteplanktonsamfunnet enn de kjemiske analysene alene.