Til hovedinnhold
English
Publikasjoner

Effekter av klimaendringer i ferskvann: analyser av nasjonale overvåkingsdata

Forskningsrapport
Publiseringsår
2027
Eksterne nettsted
Nasjonalt vitenarkiv
Forfattere
Ann Kristin Schartau, Rolf David Vogt, Francesca Pilotto, Knut Andreas Eikland, Thomas Correll Jensen, Shuntaro Koizumi, Knut Marius Myrvold, Randi J. Saksgård, Susanne Claudia Schneider, Marianne Stave Sekkenes, Liv Bente Skancke, Birger Skjelbred, Jan-Erik Thrane, Renee M. van Dorst, Gaute Velle Vis alle

Sammendrag

I denne rapporten har vi analysert klimapåvirkning på vannkjemi og biologi, basert på et utvalg av lokaliteter fra nasjonale overvåkingsprogrammer. Vi har avgrenset analysene til lokaliteter som har lange tidsserier, og til effekter på antatt klimasensitive variabler. Lokaliteter som har vært kraftig påvirket av forsuring har ikke blitt inkludert. Vi har benyttet offentlig tilgjengelige klimadata og der det var mulig har vi koblet data på biologi sammen med vannkjemi og klima. Vi har brukt overvåkingsdata (vannkjemi og/eller biologi) fra totalt 123 lokaliteter fra Elveovervåkingsprogrammet, Referanseelv-programmet, Lange tidsserier fra Atna- og Vikedalsvassdraget og ØKOFERSK Trend (samt disse programmenes forløpere) fram tom. 2024. I tillegg har vi analysert vanntemperaturdata fra den regionale overvåkingen av Mjøsa. Tidsseriene dekker en periode på åtte til mer enn 40 år. I noen tilfeller er eldre data utelatt pga. endringer i metodikk i løpet av overvåkingsperioden. Vi analyserte først trender i klimavariabler, vannkjemi og biologiske variabler. Sammenhenger mellom klimavariabler, vannkjemiske parametere og biologiske variabler ble deretter undersøkt ved hjelp av enkle korrelasjonsanalyser, multivariate analyser og ulike regresjonsmodeller. Der relevant, studerte vi også biologisk variasjon innen et vassdrag, og hvilke miljøvariabler som strukturerte denne variasjonen. Klimatiske trender: Klimadata (nedbør, temperatur og avrenning) ble hentet/modellert fra Norges Vassdragsog energidirektorats GridTimeSeries-data. De fleste stasjoner viste en økning i både nedbør og avrenning; trendene i nedbør var statistisk signifikante ved 66 % av stasjonene, mens avrenning økte signifikant ved 43 % av stasjonene. Temperatur økte statistisk signifikant ved alle unntatt to stasjoner. Lange tidsserier på vanntemperaturprofiler er generelt mangelfullt, og er i dette studiet begrenset til målinger fra Mjøsa. Det er en generell økning i vanntemperatur i Mjøsa gjennom hele perioden fra 1984 til 2024. I august ble det ved 1 m dyp påvist en temperaturøkning på 1,12 °C i perioden, tilsvarende økningen i lufttemperatur som er observert på Østlandet i samme periode. Den største temperaturøkningen i august ble imidlertid målt på 12 og 16 m dyp; henholdsvis 1,4 og 1,9 °C. Resultatene indikerer at oppvarmingen ikke bare påvirker overflatevannet, men også deler av den øvre og midtre vannmassen sensommer og høst. Vannkjemiske trender: For studiet av vannkjemiske trender ble data på ledningsevne, alkalinitet, og pH, samt konsentrasjoner av totalt organisk karbon (TOC), kalsium (Ca2+), magnesium (Mg2+), natrium (Na+), kalium (K+), ammonium (NH4+), sulfat (SO42-), nitrat (NO3-), klorid (Cl-), silikat (SiO2), totalt nitrogen og fosfor (Tot-N, Tot-P) og aluminium (Al), i tillegg til beregnede verdier av syrenøytraliserende kapasitet (ANC), organisk ladning (Org.-), bikarbonat (HCO3-) og sjøsaltkorrigert sulfat (SO42-\*) analysert. De klareste klimapåvirkningene på vannkjemi ble funnet for trender i kalsium, som var mindre negative i forsuringsutsatte stasjoner enn reduksjonen av sur nedbør skulle tilsi, og var positive i mindre forsuringsutsatte stasjoner. Imidlertid er det store forskjeller i klimaresponsen på vannkjemien mellom de forskjellige stasjonene. Biologiske trender: I analysen av biologiske data har vi sett på ulike typer av variabler som beskriver forskjellige egenskaper ved de biologiske samfunnene - på populasjonsnivå og samfunnsnivå – og endringer i disse variablene. Vi har analysert både alpha-diversitet (antall taksa, Shannon-diversitet, jevnhet), taksonomisk sammensetning (PCoA1), temporær artsutskifting (Turnover, Mean Rank Shift: MRS), mengder (biovolum av planteplankton, tetthet og biomasse av fisk og dekningsgrad av begroingsalger), populasjonsstruktur (lengde og alder hos fisk), utvalgte tilstandsvariabler (PIT og AIP for begroingsalger) og beta-diversitet. De fleste biologiske indikatorer var gjennomgående stabile over tid og viste kun svake trender. Enkelte lokaliteter viste likevel signifikante endringer i biologiske samfunn. Det var gjennomgående en økning i antall taksa, og dermed en endring i artssammensetningen, både i tidligere forsurede lokaliteter og lokaliteter som i liten grad har vært påvirket av forsuring. Trender i de biologiske samfunnene i Atnsjøen og Atnavassdraget kan i stor grad forklares med direkte og indirekte effekter av økte temperaturer og endringer i vannføring. De sterkeste trendene i biologien fant vi for lokaliteter som er antatt å ha vært moderat forsuret og som fremdeles gjennomgår en biologisk gjenhenting. Dette gjelder for eksempel Nystølsvatnet der det var en signifikant økning i antall arter av småkreps og fangster av ørret over tid. I Vikedalsvassdraget økte antall taksa av både begroingsalger og bunndyr på de fleste stasjoner. Samtidig har det vært en positiv utvikling i forsuringsindeksen for begroingsalger (AIP). Endringene samsvarte i stor grad med den positive utviklingen i vannkjemien i denne delen av landet. For biologien var det krevende å knytte observerte langtidstrender til klima og andre miljøvariabler. Manglende og svake trender i mange biologiske variabler, og manglende korrelasjoner mellom biologiske trender og trender i miljøvariabler, kan skyldes svakheter i overvåkingsmetodikken, spesielt mangelfull samlokalisering av overvåkingslokaliteter for påvirkninger (inkludert vannkjemi) og biologiske responsvariabler, samt lav overvåkingsfrekvens, og manglende standardisering eller endringer i metodikken over tid. Dette setter begrensinger i detaljgraden ved våre analyser. Det er også mulig at valg av andre responsvariabler enn de vi har studert i dette prosjektet, ville gitt et tydeligere resultat. Det samme gjelder bruk av mer avanserte statistiske metoder, men det lå utenfor rammene av dette prosjektet Korrelasjonen mellom variasjon i biologiske variabler og miljøvariabler (klima og eventuelt vannkjemi) var gjennomgående svake eller moderate, men stasjonsspesifikke modeller ga høyere forklaringsgrad enn når lokalitetene ble analysert samlet. De biologiske samfunnene viste tydelige sesong-, habitat- og stasjonsspesifikke mønstre. Analyse av beta-diversitet viste også at ekstreme miljøforhold, som høy vannføring eller økt temperatur, kunne ha ulik effekt på den romlige variasjonen inne samme vassdrag, avhengig av sesong. Nedenfor følger en nærmere beskrivelse av resultater fra analyse av ulike biologiske datasett. Planteplankton i Atnsjøen: Mengden planteplankton har vist en liten, men signifikant, økning over tid. Samlet sett viste modellene at de utvalgte abiotiske variablene forklarte en moderat del av variasjonen i antall taksa, diversitet og samfunnssammensetning, men bare en liten del av variasjonen i andre responsvariabler basert på planteplankton. Temperatur var den av de abiotiske faktorene som var best korrelert med planteplanktonsamfunnet, mens siktedyp ikke hadde signifikant innvirkning på planteplanktonet i Atnsjøen. Det er ikke registrert noen signifikant økning i fosfor-konsentrasjonen i Atnsjøen, men datagrunnlaget er mangelfullt og utelukker ikke at den biotilgjengelige fraksjonen har økt. Økt biomasse av planteplankton er med stor sannsynlighet en effekt av økt temperatur, enten direkte som en følge av økt veksthastighet eller tidligere start på vekstsesongen, eller indirekte ved økt biotilgjengelighet av fosfor, eller en kombinasjon av direkte og indirekte effekter. Dyreplankton i Atnsjøen: Artssammensetning av dyreplankton var den eneste signifikante endringen over tid. Samlet sett viste modellene at de utvalgte abiotiske variablene forklarte en moderat del av variasjonen i antall taksa, jevnhet, artssammensetning, men bare en liten del av variasjonen i diversitet. Til sammenligning hadde de abiotiske faktorene ingen signifikant sammenheng med artsutskifting over tid. Temperatur var den av de analyserte abiotiske faktorene som var sterkest korrelert med dyreplanktonsamfunnet, mens siktedyp og vannføring ser ut til å ha mindre innvirkning på dyreplanktonet i Atnsjøen. Temperatur er en helt sentral abiotisk faktor for heterotrofe organismer, og det er derfor ikke overraskende at temperatur kommer ut som den viktigste abiotiske parameteren i de utvalgte modellene for dyreplankton. Temperatur påvirker dyreplankton både direkte (gjennom endringer i metabolisme og vekstrater) og indirekte (gjennom endringer i vannets stratifisering, fødetilgang og predasjon fra fisk). Fisk i Atnsjøen: Vi har påvist endringer i fiskebestandene i Atnsjøen i løpet av undersøkelsesperioden med økte fangster av ørret og reduserte fangster av røye. Samlet sett viste modellene at de abiotiske variablene forklarte en moderat variasjon i ørretens biomasse, tetthet, alder og lengde ved 5 års alder. For røye forklarte abiotisk variasjon en moderat variasjon i modellene for biomasse, forekomst og lengde ved alle aldre. Samlet sett reagerer ørret positivt og røye negativt på økende temperaturer og redusert sikt, mens det motsatte er tilfelle for økt vannføring. Tilsvarende forhold mellom hhv. røye og ørret og variasjon i klimavariabler ble funnet ved analyse av et større innsjødatasett for fisk fra Skandinavia. Temperaturendringer kan direkte påvirke fiskens fysiologi ved å øke metabolismen og appetitt, men også indirekte ved å endre fødetilgangen og -sammensetningen. Disse endringene kan føre til redusert vekst, kroppsstørrelse og biomasse hos fisk. Siden røye er tilpasset kaldt vann, med en relativt lav optimal og kritisk temperatur, kan selv små endringer i vanntemperaturen ha store negative effekter på kroppsvekstraten. Dette er det vi ser i Atnsjøen, hvor en økning i gjennomsnittlig sommervanntemperatur har hatt en negativ effekt på biomasse, bestandstetthet og lengde ved alder 2, 4 og 5 år. Begroingsalger i Atna: Samfunnet av begroingsalger viste tydelige sesong- og stasjonsspesifikke mønstre. Vårprøvene viste de sterkeste endringene over tid med en økning i tilstandsvariablene PIT og AIP på de fleste stasjoner. Antall taksa økte både vår og høst selv om økningen kun var signifikant for enkelte stasjoner. Modellbasert analyse indikerte at temperatur hadde positiv effekt på antall taksa, særlig om våren, men svake effekter på diversitet og sammensetning, mens vannføring hadde både positive og negative effekter på ulike variabler, særlig om høsten. Stasjonsspesifikke analyser ga høyere forklaringsgrad, noe som tyder på at lokale forhold justerer responsen til algesamfunnene. Beta-diversiteten var negativt korrelert med temperatur om høsten og negativt korrelert med vannføring både om våren og høsten, noe som antyder at høy vannføring bidro til homogenisering av samfunnsstrukturen langs elva uavhengig av årstid. Samlet sett var samfunnet av begroingsalger mest dynamisk om våren. Bunndyr i Atna: Bunndyrssamfunnene i Atna viste tydelige sesong- og lokalitetsspesifikke mønstre. Antall taksa og taksonomisk sammensetning viste flest signifikante trender, særlig om sommeren og høsten, mens diversiteten og temporær artsutskiftingen var relativt stabile. Våre analyser viste at de biotiske variablene responderte svakt på miljøfaktorene om våren, men sterkere om sommeren og høsten: antall taksa, diversitetsrelaterte variabler samt temporær artsutskifting økte med gjennomsnittstemperaturen, mens ekstreme temperaturhendelser reduserte antall taksa og påvirket taksonomisk sammensetning. Vannføring påvirket også flere variabler, der maksimal vannføring var positivt korrelert med diversitetsrelaterte variabler, og minimal vannføring påvirket antall taksa, diversitetsrelaterte variabler samt temporær artsutskifting, spesielt om høsten. På tvers av stasjonene ble flest signifikante korrelasjoner observert på høsten, med unntak av én stasjon, der antallet korrelasjoner holdt seg relativt stabilt. Romlig beta-diversitet viste ingen signifikante sammenhenger om våren og sommeren, men om høsten var den negativt korrelert med gjennomsnittstemperatur og positivt med ekstreme temperaturhendelser, noe som antydet at økt termisk stress førte til større romlig ulikhet i samfunnssammensetningen. Fisk i Atna: Tettheten av voksen steinsmett avtok generelt ved de fleste stasjoner, mens tettheten av ørretyngel var stabil ved de øvre stasjonene i Atna og viste en negativ trend nedstrøms Atnsjøen. Eldre ørretunger (ett år og eldre) viste svake eller ikke-signifikante nedgangstrender, med enkelte stasjoner som unntak. Modellbasert analyse viste generelt svake sammenhenger mellom tettheter av fisk og abiotiske faktorer; tettheten av steinsmett økte med økende minimal vannføring, mens eldre ørretunger responderte negativt på ekstreme temperaturhendelser og positivt på gjennomsnittstemperatur eller maksimal vannføring, avhengig av stasjon. Forklaringsgraden var lav, og stasjonsspesifikke forhold forklarte mye av variasjonen, spesielt for eldre ørretunger. Småkreps i innsjøovervåkingen: Generelt viste småkrepssamfunnene få signifikante trender, med økende antall taksa og artssammensetning i enkelte innsjøer, mens parametere for diversitet og temporær artsutskifting var stort sett stabile eller viste motstridende mønstre. Biologiske variabler viste generelt svake assosiasjoner med abiotiske variabler, og modellene hadde lav forklaringsgrad på tvers av alle innsjøer, mens innsjøspesifikke modeller hadde høyere forklaringsgrad. Variansoppdelingen støtter dette mønsteret. Samlet viser analysene at lokale innsjøfaktorer er den klart viktigste drivkraften for variasjon i småkrepssamfunnene, mens klima og vannkjemi har liten forklaringskraft alene og hovedsakelig virker gjennom samspill med innsjøspesifikke forhold. Bunndyr i innsjøovervåkingen: Bunndyrsamfunnene var gjennomgående relativt stabile, med økning i antall taksa og diversitet i enkelte innsjøer og habitater. På tvers av habitater var sammenhengene mellom biologiske variabler og abiotiske variabler generelt svake. Endringer i kalsium hadde de mest konsistente positive korrelasjonene. I tillegg var nedgangen i sjøsaltkorrigert sulfat positivt korrelert med flere biologiske responsvariabler. Gjennomsnittstemperatur, ekstreme temperaturhendelser og nedbør påvirket særlig antall taksa og enkelte parametere for diversitet og temporær artsutskifting, ofte på en sesong- og habitatspesifikk måte. Samlet viser analysene at lokale innsjøfaktorer er den klart viktigste drivkraften for variasjon i bunndyrsamfunnene, mens klima og vannkjemi har liten forklaringskraft alene og hovedsakelig virker gjennom samspill med innsjøspesifikke forhold. Fisk i innsjøovervåkingen: Fiskesamfunnene viste gjennomgående få og hovedsakelig innsjøspesifikke trender. Ørretbestandene var i stor grad stabile, med en økning i totale fangster kun i Nystølsvatnet, og stabile fangster i strandnær sone. Røye viste større variasjon mellom innsjøer, med økning i Røyravatnet og en tydelig nedgang i Stortjønna, mens øvrige innsjøer var stabile. Forholdet mellom røye og ørret endret seg kun i Røyravatnet. Sammenhengene med abiotiske variabler var generelt moderate, men tydeligst for røye. Fangstene av røye var negativt assosiert med TOC, ekstreme temperaturhendelser og gjennomsnittlig nedbør, og positivt med ekstreme nedbørshendelser. Fangstene av ørret viste svakere sammenhenger, men responderer hovedsakelig med økte fangster ved høye temperaturer og mye nedbør. Forholdet mellom røye- og ørretfangstene var påvirket av både temperatur- og nedbørsekstremer, men modellene hadde lav forklaringskraft for marginale effekter. Samlet indikerer resultatene stabile fiskebestander, med røye som den arten som responderer tydeligst på miljøendringer. Begroingsalger i Vikedalsvassdraget: Samfunnet av begroingsalger viser tydelige sesong- og stasjonsspesifikke trender. Antall taksa økte ved flere stasjoner, særlig om våren mens tilstandsvariablene PIT og AIP, for hhv. vurdering av eutrofiering- og forsuringstilstand, økte både vår og høst. Mengden begroingsalger målt som dekning avtok signifikant ved de fleste stasjoner. Artssammensetning og øvrige variabler var stort sett stabile. Temperatur og vannføring var korrelert med flere begroingsvariabler, med sterkest effekter på antall taksa, PIT og AIP om våren, og tydelige lokale stasjonseffekter på høsten. Romlig beta-diversitet korrelerer positivt med vannføring og temperatur, særlig om høsten, noe som tyder på at høy vannføring og høy temperatur bidro til økt variasjon i begroingsalgesamfunnet langs elva på høsten. Bunndyr i Vikedalsvassdraget: Resultatene tyder på at bunndyrsamfunnene i Vikedalsvassdraget påvirkes av både klima og vannkjemi, men at effektene varierer mellom sesonger og lokaliteter. Klimasignalene var tydeligst om høsten, der høy sommertemperatur var knyttet til færre taksa, lavere diversitet og endret artssammensetning. Dette kan indikere at varme somre gir et mer artsfattig bunndyrsamfunn med endret artssammensetning senere på året. Vannføring og nedbør så også ut til å påvirke samfunnsstrukturen om høsten. År med høyere vannføring, mer nedbør og økt middeltemperatur ga større romlig variasjon i bunndyrsamfunnet. Dette tyder på at forskjeller mellom stasjonene forsterkes i år med få flommer. Sulfat var negativt knyttet til antall taksa og romlig variasjon, noe som viser at vannkjemiske forhold fortsatt har betydning for bunndyrsamfunnene. Samtidig forklarte stasjonsspesifikke forhold mye av variasjonen, særlig i artssammensetning. Dette understreker at lokale habitatforhold og stasjonenes plassering i vassdraget er viktige for hvordan bunndyrsamfunnene responderer på klima- og vannkjemiske endringer. Bunndyr i Farsund og Nausta: Bunndyrsamfunnene var relativt stabile, men flere stasjoner viste en økning i både antall taksa og diversitet. Økningen gjelder først og fremst for arter som er sensitive for forsuring. Sammenhengene mellom biologiske og abiotiske variabler var generelt svake, men med sterkere effekter i Nausta enn Farsund. Ved sammenligning av periodene før og etter 2000, viste observasjoner etter 2000 typisk en svakere effektstørrelse for både kjemiske og klimatiske variabler. Samlet viste analysene at klimatiske og kjemiske forhold forklarer en mindre andel av variasjonen hos bunndyr enn romlige effekter, hvor interaksjoner mellom romlige og andre faktorer ofte forklarer størstedelen av den observerte variasjonen. Konklusjoner og anbefalinger: Vannkjemiske trender i elver og innsjøer, samt modellerte klimaeffekter på vannkjemien, støtter hypotesene om at klimaendringer har hatt en effekt på vannkvaliteten, blant annet gjennom økt ANC. Økt temperatur gir ofte høyere konsentrasjoner av basekationer og ANC, mens økt nedbør kan føre til noe lavere ionestyrke og en mindre økning i ANC. Dette kan skyldes henholdsvis økt biologisk aktivitet og forvitring, samt fortynning og kortere oppholdstid i nedbørfeltet, men dette kan ikke konkluderes entydig ut fra undersøkelsene. Tilsvarende er det observert en økning i organisk materiale målt som TOC, i både innsjøer og elver, men det er ikke påvist om dette skyldes økt biomasse og/eller lengre vekstsesong. Resultater fra de biologiske analysene gir delvis støtte for hypotesene om økt primærproduksjon/biomasse av akvatiske organismer, økt artsantall og endringer i taksonomisk sammensetning som en følge av økt temperatur og endringer i nedbør. Spesielt finner vi at høy vannføring og høy temperatur om sommeren kan påvirke artssammensetningen i elver om høsten. Det er også støtte for at vår forventing om at gjenhentingen av biologiske samfunn i tidligere forsurede vann og vassdrag i stor grad følger den positive utviklingen i vannkjemien. Videre støtter resultatene våre forventinger om at de biologiske effektene er vanskelig å forutse fordi lokalitetsspesifikke forhold, som normalt forklarer mesteparten av den biologiske variasjonen, også regulerer effekter av klima- og andre miljøendringer. Resultatene i denne rapporten indikerer at de biologiske samfunnene i innsjøene og elvelokalitetene i større grad reflekterer et samspill mellom historiske belastninger og pågående klimaendringer, snarere enn klare, isolerte klimaeffekter. Fravær av tydelige klimaresponser i biologiske data bør ikke tolkes som fravær av klimaeffekter. I systemer der flere drivere virker parallelt og i ulike retninger, kan nettoresponsen bli svak eller vanskelig å påvise med tradisjonelle trendanalyser. Videre viser resultatene at vi ikke kan forvente en entydig, felles respons innen en organismegruppe, men at dette i stor grad avhenger av lokalitetsspesifikke forhold. Det er mulig at andre biologiske variabler er mer følsomme for klimaendringer enn de som vi har analysert i dette studiet. I framtidige analyser vil det kunne være aktuelt å tilpasse utvalget i større grad til den aktuelle organismegruppe. Organismenes funksjonelle egenskaper (f.eks. fødevalg, livslengde og fekunditet) er antatt å være følsomme for klimaendringer. For å kunne studere slike funksjonelle egenskaper vil det være behov for mer omfattende datatilrettelegging og innhenting av nye data. I et forvaltningsperspektiv understreker resultatene betydningen av å videreføre lange, sammenhengende tidsserier i ferskvannsovervåkingen. Slike datasett er avgjørende for å kunne skille mellom naturlig fluktuasjon, historiske påvirkninger og nye påvirkninger over tid. Samtidig viser analysene at overvåkingsprogrammer som opprinnelig var designet for å dokumentere en dominerende påvirkning, som forsuring, også kan være egnet til å studere effekter av klimaendringer. Imidlertid er det foreløpig for korte dataserier til å klare å isolere effekter av klimaendringer. Vi kan imidlertid forvente at effekten av klima blir tydeligere fremover fordi gjenhentingen etter forsuring sannsynligvis avtar, så sant ikke andre menneskeskapte påvirkninger også øker.