Forskernes varsku: Advarer mot «Oslofjord-tilstander» langs norskekysten

KRONIKK: Forskere advarer mot «Oslofjord-tilstander» langs store deler av norskekysten. Utstrakte forekomster av såkalt lurv på tang, tare og ålegras kan bli en realitet – ikke bare i Sør-Norge, men langs kysten helt opp til Lofoten.

Overgrodd tareskog
Store forekomster av lurv på tang, tare og ålegras langs kysten helt opp mot Lofoten kan være et tidlig tegn på at vi nærmer oss et irreversibelt tap av store deler av disse naturtypene. Her ser vi overgrodd stortare på Mørekysten. (Foto: Janne Gitmark / NIVA)
 

Du som ferdes mye i fjæra og i strandsonen har sikkert sett den, denne «lurven» som det har vært mye snakk om i media den seneste tiden. Lurven, eller fintrådige alger, som det egentlig er, gjør sommerens snorkletur til en gråere og kjedeligere opplevelse.

Men langt verre enn en visuell forringelse av livet under vann, er hva lurven gjør med våre økosystemer. Vi forskere sier gjerne at mengde lurv er en indikator på økologisk tilstand til våre blå skoger. (Blå skog er en fellesbetegnelse for vegetasjon i havet, red.anm.) Kort fortalt kan vi si at mye lurv betyr at den blå skogen, slik som tang, tare og ålegras, har dårlig tilstand.

Faktum er at store forekomster av lurv legger seg som et teppe over flerårige, stabile blå skoger og i praksis kveler dem. Rike habitater av tang, tare og ålegrasenger som huser millioner av organismer, erstattes med kortvokste, kortlevde og fattige naturtyper.

Lurven har etablert seg i Oslofjorden. Det vet vi. Nå tror vi at den også banker på dørene langs resten av norskekysten.

Dette er alvorlig nok til at vi roper et varsko.
 

Bilde av stortare
Frisk blå skog: Stortare ved Kirkehamn, Hidra ved Flekkefjord. (Foto: Janne Gitmark / NIVA)
 

Forskerne som ropte «lurv»

Det er i år 20 år siden vi første gang varslet om lurv, som fortrengte sukkertare på Sørlandet. For 15 år siden varslet vi om det samme fenomenet på Vestlandet. Hvert påfølgende år har vi varslet om at tilstanden ser ut til å forverres.

De seneste årene har vi vært på «lurvejakt» langs hele norskekysten. Vi har forsket, dokumentert og kommet med ulike diagnoser, anbefalinger og forslag til oppfølginger.

Så hvorfor er det ingen som bryr seg når vi roper «lurv»? Tar ikke ansvarlige myndigheter vårt varsko alvorlig?

Det er ikke til å stikke under stol at vi ser visse likhetstrekk med gjetergutten i Æsops fabler. Forskjellen er bare at vårt varsko var på alvor allerede første gangen.

En kyst på vei mot vippepunktet?

Et økologisk vippepunkt beskrives som «en overgang mellom to stadier, der et økosystem på land eller i vann kommer ut av en stabil måte å være på og tipper over i en helt annerledes stabil måte å være på. Ved et slikt skifte klarer ikke økosystemet å vende tilbake til sin opprinnelige form.»

Vi mener det nå er betimelig å snakke om veien mot et mulig vippepunkt. Store forekomster av lurv på tang, tare og ålegras langs kysten helt opp mot Lofoten kan være et tidlig tegn på at vi nærmer oss et irreversibelt tap av store deler av disse naturtypene.

Vi har sett lurven i stadig mer dominerende og tette forekomster der den tidligere ikke har vært, eller der den har vært observert i mer sparsom forekomst. Vi så det sist sommer, særlig innaskjærs på Sørlandet, Vestlandet og i Midt-Norge. Det er også gjort observasjoner på Helgelandskysten og i Skjerstadfjorden ved Bodø.

Vi har sett frodige tareskoger i Sør-Norge og på Vestlandet bli erstattet med lurv.

I NIVA har vi landets ledende eksperter på blå skog. Vi har fulgt utviklingen tett i to tiår. Når vi bruker ordet vippepunkt, bør det lyse et rødt lys.

Mange viktige økosystemer vil gå tapt dersom trenden ikke motvirkes.

Derfor trives lurven

Det er flere årsaker til at lurven er på offensiven. Økt forekomst av lurv kan knyttes til overgjødsling, men fremmes også av klimaendringer som varmere og surere vann. Også andre menneskelige inngrep i kystøkosystemet virker inn, som for eksempel overfiske som endrer balansen i næringskjedene.
 

Bilde av en liten fisk i nedgrodd ålegras.
Nedgrodd ålegras i Vestfold. (Foto: Eli Rinde)
 

Først og fremst tyder høy forekomst av lurv på at tålegrensen til kystvannet for tilførsel av næringssalter er overskredet. Det betyr at det er behov for å rense utslipp for næringssalter også utenfor Indre Oslofjord, som per i dag er det eneste stedet som renser avløpsvann for nitrogen.

Høy forekomst av lurv er også en indikasjon på at utslipp fra fiskeoppdrett må reduseres.

Behandlingen varierer langs kysten

Siden mye lurv er tegn på et vippepunkt fra et sunt økosystem til et dysfunksjonelt økosystem, bør det få konsekvenser for hvordan vi forvalter de berørte økosystemene.

Eksempler på tiltak som kan reversere utviklingen, er krav til rensing av avløpsvann, krav til utslipp fra landbruk, og til en grønnere utvikling av fiskeoppdrettsnæringen. Årsakene, og dermed behandlingen, kan variere med hvor på kysten man befinner seg.

Testing av tiltak, som for eksempel flere verneområder som tillater utvikling av et mest mulig naturlig og robust økosystem, er nødvendig. Mer aktive tiltak for oppbygging av overhøstete, lokale fiskebestander, bør også testes ut. Slik kan man vurdere om slike tiltak kan motvirke de samvirkende negative effektene av klimaendringer og overfiske.

Les også: Status Oslofjorden: Utsikter fra forskningsfronten

En tilpasset forvaltning krever testing og overvåking av effektene av tiltakene for å få kunnskap om tiltakene virker, og for å kunne justere de i riktig retning.

Viktig å sette i verk tiltak tidlig

Vi vet ikke hvor mye lurv tang, tare og ålegras tolererer før økosystemet vipper over til kun å bli dominert av lurv. Men for å hindre et slikt skifte, er det avgjørende å sette i verk tiltak tidlig. All forskning og erfaring tilsier at det kan være tungt å reversere et slikt skifte når det først har skjedd.

En god nyhet i dette er at den norske offentligheten omsider er blitt oppmerksom på de alvorlige konsekvenser av den dårlige tilstanden i Oslofjorden. Tap av biologisk mangfold og andre naturverdier, ressurser, og negative opplevelser knyttet til endringer i flora og fauna, er bare noe av det politikere og forvaltning snakker om. Men nå er det viktig å løfte blikket og se på situasjonen også utenfor Oslofjorden.

Vår oppfordring til ansvarlige myndigheter er enkel. Lytt til vårt varsko. Kom og hjelp når vi roper «lurv». Fortsatt kan vi gjøre en innsats. Vi har resultater som viser at tilstanden kan skyves tilbake i riktig retning. Muligheten for at tiltak virker, er til stede.

Men vi må handle snart, før vi beveger oss over vippepunktet.

 

Om lurv

Lurv begynner nå å bli en etablert fellesbetegnelse på kortlevde, opportunistiske trådalger som kan gro over, og også erstatte, de mer langtlevende økosystemene tang, tare og ålegras. Lurv utgjøres av både grønn-, rød- og brunalger. Hvilke arter som dominerer, varierer langs breddegrad og dyp.

Lurven favoriseres av overgjødsling og dårlig vannkvalitet og danner et artsfattig økosystem som generelt bidrar med få økosystemtjenester. Algene som danner lurv blir sterkt redusert i vinterhalvåret og gir dermed et dårlig tilbud på overvintringshabitater for fisk, krepsdyr og andre marine arter.

Blå skog som har tapt i konkurransen med lurv, og vippet over til et nytt økosystem, vil være krevende å få tilbake.

 

PS: Denne kronikken var først på trykk i Forskersonen på forskning.no og er signert NIVA-forskerne Eli Rinde og Hartvig Christie. 

En kortere versjon av teksten har også vært på trykk i Aftenposten

 

Sist oppdatert 10.06.2022