Mer regn og ekstremvær øker presset på Mjøsa

Den nylig publiserte rapporten fra Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA)viser at økologisk tilstand i Mjøsa fortsatt er god. Men den viser også at belastningen på innsjøen ikke bør bli høyere. Det ble målt større biomasse av alger enn ønskelig og tidvis litt dårlig sikt i vannet. Dette gjorde at tilstanden ikke var langt unna å bli vurdert som moderat.
Dette mønsteret har NIVAs forskere sett flere år på rad.

− Vi mener det henger sammen med klimaendringene. Mer nedbør og hyppigere ekstremvær gir større avrenning fra jordbruk og lekkasjer fra utilfredsstillende avløpssystemer. Dermed havner mer fosfor i innsjøen, noe som gir gode vekstvilkår for alger og mulig økende eutrofiproblematikk, sier NIVA-forsker Jan-Erik Thrane, som leder overvåkingen av Mjøsa.

God tilstand – men nye utfordringer

Mjøsa er Norges største innsjø og en viktig brikke i forståelsen av hvordan ferskvannssystemer reagerer på både tiltak og klimaendringer. NIVA har overvåket innsjøen siden starten av 1970-tallet. Overvåkingen finansieres av Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver.

Som landets største innsjø er det kanskje ikke så rart den også der den best undersøkte. Faktisk er Mjøsa helt i Europatoppen – ja kanskje til og med i verdenstoppen – når det gjelder hvor lenge og hvor systematisk man har samlet inn miljødata.

− De lange dataseriene gjør at vi kan forstå utviklingen på en helt annen måte enn i innsjøer hvor det ikke finnes tilsvarende historikk. Innsikten herfra er derfor verdifull langt utover Mjøsas bredder, påpeker Thrane.

Den unike og over 50 år lange overvåkingen gir oss ikke bare kontroll på miljøtilstanden til Norges største innsjø – den gjør det også mulig å oppdage tidlige tegn på hvordan klima og tiltak påvirker vannmiljøet.

Regnrekord ga mye alger

Sommeren 2024 var blant de våteste som har vært registrert i Sør-Norge[1]. Dette førte til stor avrenning av næringsstoffer til Mjøsa, og bidro – kanskje sammen med ettervirkningene av "Hans" – til at algeveksten sist sommer ble den største siden 2013. Den gang hadde man også hatt store flommer i forkant.

En annen viktig observasjon er at nivåene av nitrogen i Mjøsa er økende og at tilførslene av nitrogen til Mjøsa i 2024 var rekordhøye. Det meste av dette nitrogenet fraktes videre ned mot Oslofjorden, der det bidrar til den allerede for høye eutrofibelastningen. Derfor bør det fortsatt være søkelys på tiltak for å begrense nitrogenavrenning fra områdene rundt Mjøsa.

En innsjø som gir innsikt

Bare noen få andre innsjøer, som Vänern og Vättern i Sverige, Genèvesjøen og Bodensjøen i Sentral-Europa, og de store innsjøene i USA og Canada, har vi like lange tidsserier for som Mjøsa.

− Slike datasett er svært verdifulle ettersom de viser hvordan kjemiske, fysiske og klimatiske faktorer påvirker vannmiljøet over tid. Dette gjør at dataene fra Mjøsa også kan inngå i globale rapporter som State of the climate, sier Thrane.

Lange dataserier gir robuste resultater

For å forstå hvordan klimaendringer påvirker innsjøene, er det avgjørende med lange tidsserier. Bare da kan forskerne se hva som er reelle trender, og hva som er naturlige svingninger fra år til år. Slike data gjør det mulig å måle effektene av for eksempel styrtregn eller hetebølger, og å finne ut hvordan økosystemene reagerer og tilpasser seg.

Et godt eksempel på dette er flommen etter ekstremværet "Hans" i 2023. Da lurte forskerne på om alt fosforet som rant ut i Mjøsa ville påvirke vannkvaliteten også i på lengre sikt. Målinger fra mai 2024 viser at fosforkonsentrasjonene i hele vannsøylen var 15–50 prosent høyere enn normalt. Heldigvis var de fortsatt innenfor akseptable nivåer.

− Dette forteller oss to viktige ting: For det første at store innsjøer som Mjøsa er robuste, fordi det store vannvolumet gjør at næringsstoffer blir fortynnet. Men det viser også at dersom slike hendelser skjer oftere, kan effektene hope seg opp over tid, sier Thrane.

Felles for mange store innsjøer med urban påvirkning er at de gjennomgikk en kraftig forverring av vannkvaliteten i takt med befolkningsveksten utover på 1900-tallet. Tilførsler av fosfor fra kloakk, industri og avrenning fra jordbruk medførte stor algevekst og oppblomstringer av giftige cyanobakterier. Lokalt førte det til mindre oksygen i vannet og fiskedød.

−Frykten for at disse svært uheldige effektene av dårlig vannkvalitet skulle bre seg, gjorde at myndighetene iverksatte effektive tiltak, forteller Thrane.

I Norge kom Mjøs-aksjonen – i de andre sjøene liknende tiltaksprogrammer. Oppgradering av renseanlegg og tiltak i landbruket gjorde at tilførslene av fosfor ble redusert, og overvåkingsdataene – fra Mjøsa, via Genèvesjøen til lake Ontario – dokumenterer alle en suksessfull tilbakevending mot mer næringsfattige vannmasser og bedret økologisk tilstand (se figur). I Mjøsa ble de økologiske tilstanden med hensyn til eutrofiering[2] akseptabel rundt 1990 og utviklingen har stort sett vært positiv siden da.